Paal Flata m/venner spiller Amsterdam Stranded
Rockefeller, 4. desember
Denne kvelden er en hyllest til Midnight Choir, Skiensbandet som traff midt i rootsrockblinken med sin tredje plate Amsterdam Stranded. Plata spilles i sin helhet her, av vokalist Paal Flata med venner. Flaata er norsk rocks Elvis, Chris Isaak og Tiwnes Van Zandt, og synger like bra i dag som da plata kom i 1998. Amstedam Stranded treffer midt i hjerterota til alle, uavhengig om man vanligvis foretrekker rock, jazz, roots eller blues. Plata kom på 28. plass i Morgenbladet topp 100.
Billettinformasjon her.
——————————————————————————————————
Valentinerne spiller Alt kan repareres
Rockefeller, 1. desember
Jokke & Valentinernes debutplate Alt kan repareres står som en påle i norsk musikkhistorie. I kveld spilles skiva, som kom på 26. plass i Morgenbladet topp 100, i sin helhet. Vokalen vil for det meste forsørges av Vidar Rugset, «Jokkes største fan», som tidligere har sunget Joachim Nielsen-låter med Valentourettes. På denne konserten er originalbesetningen av Valentinerne – minus Joachim Nielsen selv, såklart – gjenforent for første gang på årevis.
Billettinformasjon her.
——————————————————————————————————
Arve Henriksen spiller Cartography
John Dee, 29. november
“Trompetisten Arve Henriksen fra Stryn tåler å bli nevnt sammen med de store utøverne på instrumentet. Hans foreløpig fire soloplater har ført til sammenligninger med Miles Davis og Chet Baker,” skrev musikkviter og plateanmelder John Mikkel Broch Ålvik i sitt miniessay om Cartography. Og videre: “Der de tidlige platene er vel abstrakte, noe som har gitt kritikerne anledning til å bruke honnørord som «atmosfærisk» og «luftig», er Cartography vel så gjerne kantete og bråkete. Da er «kresen» en mer passende betegnelse, i betydningen at dette er musisering på høyt nivå. Henriksens musikk krever tid og overskudd, men på Cartography gir han desto mer tilbake.”
Billettinfo her.
——————————————————————————————————
Motorpsycho m/ Ståle Storløkken
Oslo domkirke, 28. november
Fra pressemeldingen: Mandag 28. november vil man kunne oppleve en av høstens mest unike konsertopplevelser, i selveste Oslo Domkirke. Da skal Motorpsycho spille et spesialskrevet verk for kirkeorgel. Verket som inneholder mye spesialskrevet musikk, men vil inneholde fragmenter og tema fra tidligere plater, men også musikk fra dere kommende nye album, som kommer i januar 2012.
Anledningen er at Motorpsycho tar storeslem på Morgenbladets Topp 100-liste, med hele 5 album inne på lista. Ingen andre artister oppnår tilsvarende. Lista er en liste over de 100 beste norske utgivelser, noensinne. Stemt frem av artist-Norge selv. Onsdag 2. november hadde verket “generalprøve” i Nidarosdomen, med helt ekstatiske kritikker fra konserten (http://www.adressa.no/kultur/article1720977.ece). Det vil være en delvis omarrangert konsert som Motorpsycho fremfører i Oslo Domkirke.
De 600 som er så heldige og klarer å skaffe seg billett til denne sjeldne seansen, vil med andre ord overvære en helt unik konsert, med ett av Norges største og viktigste band, noensinne.
Billettinformasjon her.
——————————————————————————————————
To kvelder, to skiver, 32 låter
Ole Paus: Garman
Ole Paus: Der ute – der inne
Klokka sju, søndag 20. november gikk køen fra døra inn til Josefine vertshus, ned trappen, over gårdsplassen og ut i Josefines gate. Konserten hadde vært totalt utsolgt lenge, alle i køen hadde billett, men alle ville inn med en gang. Ole Paus skulle spille hele Garman, etter et plata ble nummer 36 i Morgenbladets store platekåring. Etter en rolig åpning med ”Fra først av”, fant Paus fram Tom Waits-stemmen til en av albumets største hits: ”Nå kommer jeg og tar deg”. Ole Paus ga uttrykk for at det var en følelsesmessig påkjenning å spille låtene. Både fordi mange av personene som besynges, nå er borte. Og fordi et møte meg seg selv som noenogtjueåring, kan være en påkjenning for en herre på 64.
Etter som låtene gikk, fikk Paus vist sitt etter hvert brede spekter som vokalist. Og sin intensitet som gitarist. På skiva er han backet av The Pussycats, i kveld spilte han solo med kassegitaren, og med små fortellinger mellom låtene som tok oss rett tilbake til Oslo i 1972. Hvis man kikket rundt seg, på publikums ansikter, var det umulig å legge merke til en besynderlighet: Munnene beveget seg kontinuerlig, i synk med musikken fra scenen. Paus kunne holdt munn, og latt publikum stått for allsangen – så godt som hele plata igjennom! En ting er musikken og melodiene på Garman. En annen ting er Paus som historieforteller. Han er nesten makeløs i norsk rock. Uredde, fortellende, blottstilte historier. Dette trenger vi mer av! Et bevis på dette fikk vi ved å konstatere at publikum slett ikke bare besto av aldrende, gråhårete platesamlere. Nye musikkelskere trekkes stadig til de første Paus-platene, og det vil ikke ta slutt med det første.
Dagen etter var det tid for Der ute – der inne, Paus aller første utgivelse fra 1970. Litt færre publikummere, men ikke mange! Synd for de som ikke var der, Paus ga uttrykk for at denne konserten ”gikk bedre”. Han trengte Garman-konserten for å bli varm i trøya. ute – der inne er utilgjengelig på cd, og finnes kun i noen få, dyre vinylutgaver. I forbindelse med Morgenbladet topp 100 ble imidlertid en digital versjon tilgjengelig på Wimp! Noen hadde fått lyttet seg opp, andre hadde hatt vinylutgaven spinnende i 30 år. Like vel var allsangpotensialet litt mindre enn kvelden før. Men det ble tatt igjen av en enda sterkere nerve. To fantastiske konserter av en vital og tilstedeværende artist.
Garman ble nummer 36 i Morgenbladet topp 100
Der ute – der inne ble nummer 54 i Morgenbladet topp 100
——————————————————————————————————
En egen planet
deLillos m/venner: Suser avgårde
deLillos hadde leid seg inn på øvingshotellet ved Popsenteret i Oslo i forkant av denne konserten, der minst én gjesteartist dukket opp på hver av låtene på debutskiva Suser avgårde. Først gikk Lars Lillo-Stenberg selv på scenen med kassegitaren, sammen med sin gamle venn Axel Olsen. Lillo-Stenberg akkompagnerte, og Olsen leste deLillos-tekster – med stemmene til Odd Karsten Tveit (”Suser avgårde alle mann”), Yngve Haagensen (”Tøff i pysjamas”) og Sverre M. Fjeldstad (”Min beibi dro av sted”). Ustyrtelig morsomt! Så kom frijazzsaksofonist Rolf Erik Nystrøm på, sammen med Herr Støy himself, Lasse Marhaug. Etter fem minutter med kaotisk improbråk kom Lars Lillo tilbake på scenen, pirket litt i gitaren, og etter hvert rullet ”Nå som vi alle sammen er forskjellige” i gang. Etter et langt, brutalt og deilig møte mellom totusentallsstøy og åttitallsrock klokket låten inn på over 13 minutter. Så var det to rolige numre; Thomas Dybdahl sang ”Siste sommerferiedag” og Einar Stokke fra Jim Stärk sang ”Knut (er det sandt)”, en tolkning som gjorde den lette humoren fra originalen om til en melankolsk, høstgrublende versjon. 
Neste låt, “La la la”, gjennomgikk en enda større transformasjon. Den ble behandlet av en intens, fokusert, småsinna Egil Hegerberg, og fikk en helt annerledes snert en hva vi husker fra Suser avgårde. Et annet høydepunkt kom da to tredjedeler av De Press – Lars Lillos helter fra starten av 1980-tallet – gikk på scenen. Gitarist Jørn Christensen slo an én tone på gitaren, og med ett ble hele salen trukket 30 år tilbake, til en tid da nyveiven var ny og De Press en revolusjon i norsk rock. Og ”Tøff i pyjamas” virket som om den var skrevet spesielt for å bli sunget av Nebb. Fortjent nok ble kvelden foreviget med seks kameraer. Kanskje opptakene dukker opp en gang? Maria Menas vakre versjon av “Suser avgårde alle mann”, nest siste sang i konserten, fortjener i hvert fall et langt, langt liv.
Full gjesteliste
Opplesning – Axel Olsen og Lars Lillo-Stenberg.
Nå som vi alle er forskjellige – Lasse Marhaug og Rolf Erik Nystrøm
Siste sommerferiedag – Thomas Dybdahl (fint, han burde synge på norsk)
Knut – Einar Stokke (Jim Stärk)
La la la – Bare Egil
Fugl i bur– Cristel Alsos
Johnny Fredrik – Lars Lønning (Black Debbath m.m.)
Tøff i pysjamas – Jørn Christensen og Andrej Nebb
Finnes det en kvinne – Aslag og Lars Håvard Haugen (Hellbillies)
Min beibi dro av sted – Stein Torleif Bjella.
Hei jeg er tilbake – Ida Marie.
Livet er en liten dings – Tommy Tokyo.
Suser avgårde alle mann – Maria Mena.
Mine øyne – Øystein Dolmen.
Full men pen – Lars Beckstrøm og Lars Lundevall sang et vers hver.
Rune Lindstrøm, Øystein Jevanord og Øystein Paasche spilte trommer på noen låter.
Plata ble nummer sju i Morgenbladet topp 100.
Alle foto deLillos: Niklas Lello
——————————————————————————————————
Utrolig Juba på Kampen
Knutsen m/venner: Juba Juba
50 billetter ble solgt på en time forrige uke. 50 billetter lå i døra, med folk i kø fra firetiden. Morgenbladet topp 100s Juba Juba-konsert kunne sannsynligvis solgt ut Rockefeller. Men en slik konsert blir mye triveligere på et sted som Kampen Bistro! Hovedpersonen, Knutsen, ble først intervjuet av Gro Dahle, som har skrevet bok om platen. Så ble han plassert i en stol ved et bord inntil veggen, med klar sikt mot scenen. Deretter entret et utrolig oppbud av artister – booket av Svein Bjørge og Jon Erik ”Beatles” Høgvold – scenen. Først Eva Weel Skram og Thomas Stenersen (Eva and the Heartmaker), som sang ”Dum og deilig”. Så kom Knutsens nevø Fredrik Klemp, kjent fra Idol, for å synge en jublende versjon av ”Godmorgen Norge”. Og slik arbeidet man seg gjennom platen. Blant høydepunktene: Lars Lillo-Stenbergs versjon av ”Liten aftensang”, Jan Eggums ”Eg ve te Bergen”, og ikke minst Erlend Ropstads versjon av ”Syk”. ”Syk” er en av de sprøeste, morsomste, villeste låtene på platen. Opstad gjorde den i en alvorlig, emo, Bon Iver-aktig americanaversjon. O smerte, jeg er syk! Absurd nok fungerte det fantastisk, og publikum og Knutsen visste ikke om de skulle le eller gråte. Mange gjorde derfor begge. Til slutt kom Mannskoret på senen, med Espen Thoresen og Nullskattesnylternes Torkil Torsvik blant sangerne, og gjorde ”Kanskje kommer kongen”. Med Knutsen og Lars Lillo-Stenberg som forsangere. En makeløs kveld. For å unngå Woodstock-syndromet, hadde Bjørge & co. en bok liggende i døren. Alle som var der skrev seg inn, så her er i hvert fall den delen av historien sikret allerede.
Full gjesteliste (nesten):
Juba Juba – Eva Weel Skram og Thomas Stenersen (Eva and the Heartmaker).
Godmorgen Norge – Fredrik Klemp m/band.
Ku i tunnellen – Ine Hoem m/band.
Måneland – Sandra Kolstad m/band.
Brilleslange – Geir Mørk (Denne låten var for vanskelig til at Knutsen & Ludvigsen spilte den live. Mørk fremførte derfor teksten som opplesning).
Liten aftensang – Lars Lillo-Stenberg.
Dinosauren og månen – Stein Torleif Bjella.
Gammel negermarsj – Jenny Jensen og Mark Steiner m/band.
Spøkelsestoget – Tiril Heide-Steen m/band (Heide-Steen og bandet spiller for tiden en Knutsen & Ludvigsen-forestilling på Oslo Nye Teater).
Inni en sekk – Lucky Bulletts .
Kan det være nødvendig – Einar Stokke (Jim Stärk).
Damer i vindu – Coctail Slippers.
Eg ve te Bergen – Jan Eggum.
Syk – Erlend Ropstad.
Kanskje kommer kongen – Mannskoret m/Lars Lillo-Stenberg og Knutsen.
Matpakkespisevise – Allsang.
Plata ble nummer fem i Morgenbladet topp 100.
——————————————————————————————————
Deilig sprikende i Sagene kirke
Ensemble 96: Immortal Nystedt
Tirsdag 15. november holdt kammerkoret Ensemble 96 sin 15-års jubileumskonsert, i Sagene kirke i Oslo. Korets plate Immortal Nystedt kom på 100. plass i Morgenbladets platekåring, men etter at denne ble fremført i sin helhet i Kulturkirken Jakob i august, var det i kveld duket for et litt mer variert program. Først fremførte koret, med dirigent Nina T. Karlsen, Nils Henrik Aasheims Spør havet, et bestillingsverk til Stavanger Vocalensemble skrevet i 2000. Den gang skrev Odveig Klyve det korte diktet ”Spør havet”, som åpner med linjen: ”Kven er du som viskar ut vegane / knusa oss mot vinden”. Aasheims verk spiller videre på rytmene og ordgjentakelsene i diktet, og musikken skapte uvante assosiative kombinasjoner: På en og samme gang et sakralt og et maritimt preg. Som om kirken var et fyrtårn i havgapet, der de tradisjonelle korpartiene sømløst fløt sammen med de perkusive elementene i stykket. Deretter fulgte ”Prayers of Kirkegaard” fra Immortal Nystedt, før det var tid for kveldens gjestesolist, slagverker Ane Marthe Sørlien Holen som fremførte andre sats av Franco Donatonis Mari. I rekkefølge fulgte Mattias Skölds We Know Not Where the Dragons Fly, estiske Eriks Esenvalds’ Vineta, Magnar Åms Berging og Frank Havrøys Sov, sov, liten gut. Så var det tid for urfremføring av kvedens bestillingsverk: Torbjørn Syruds Laughing Song, som passelig nok startet med: ”Ha ha he he ha ha he he ho ho”. I en rekke kryssende rytme- og tonesekvenser. Teksten utgjøres av et William Blake-dikt, som begynner med: ”When the green woods laugh with the voice of joy”. Et gledens kapittel i konserten, der dirigentens smil smittet over på koret og videre over til publikum. Programmet var i det hele tatt deilig sprikende. Fra norske folketoner til estisk patos, fra eksperimentell stemmeminimalisme til storslagen kirkemusikk. På programmet sto også Torbjørn Dyruds Snart kysser hun sin venn i rosenhagen, før det var tid for høydepunktet, Ensemble 96s store hit: ”Immortal Bach”. Vår konklusjon var den samme som sist (se under): Dette er noe av det største musikk-Norge har å by på i 2011.
Plata ble nummer 100 i Morgenbladet topp 100.
——————————————————————————————————
Perfekt for kirkerommet
Thomas Dybdahl: …that great October sound
Og der var hit’en unnagjort! Dette konstaterte Thomas Dybdahl etter at første låt ”From Grace” var fremført, på konserten i Kulturkirken Jakob der han spilte hele debutplaten …That Great Ocober Sound. Publikum så imidlertid ikke ut til å bry seg, stemningen vokste og vokste etter som konserten og låtene skred fram.
Kirken var fullstappet, og Dybdahl hadde med seg et band bestående av Lars Horntveth (Jaga Jazzist m.m.) på diverse tangent- og elektroniske instrumenter, Silje Salomonsen på fiolin, tamburin og kor, Gard Nilssen på trommer, Rune Nergaard på kontrabass og Kjetil Steensnæs på gitar/pedal steel. Kirkerommet er som skapt for Dybdahls musikk, og rogalendingen holdt seg relativt strikt til albumets låtrekkefølge. Dybdahl fortalte, i likhet med Eggum kvelden før, anekdoter fra platestudio og skriveprosessen mellom låtene. Og ga dermed publikum innblikk i kjærlighetskvalene og inspirasjonskildene da skiva ble til. I tillegg åpnet han for spørsmål fra salen! Moro. Hva var den første låten du skrev? spurte en publikummer. Jo, svarte Dybdahl, det var en som het ”Deep”. Skrevet da Dybdahl var rundt 14. Litt senere kom et nytt spørsmål: ”Spell ’Deep’ ’a Thomas!” Men den utfordringen tok dessverre ikke Dybdahl på strak arm. ”Den vil dere ikke høre”, svarte han smilende, noe som ikke la en demper på stemningen.
Nest siste låt på …That Great October Sound er ”Dreamweaver”, en uptempo affære som gikk enda litt raskere live, der den Harvest-inspirerte stortrommelyden runget gjennom kirka. Etterpå var det tid for et par ekstranumre, og Dybdahl – som så langt hadde holdt seg til den akustiske gitaren – satte seg ved flygelet. En unik kveld, der spillegleden hos hovedpersonen skapte tilsvarende lytteglede hos publikum. Fantastisk!
Plata ble nummer 62 i Morgenbladet topp 100.
——————————————————————————————————
Rart og sært, sa Eggum, og publikum jublet
Jan Eggum: Jan Eggum
“Denne sangen hadde jeg ikke spilt på 35 år”, sa Jan Eggum etter åpningslåten “En søkers sang”. Låten åpner også Eggums selvtitulerte debutalbum, som giatristen og låtskriveren skulle spille i sin helhet denne kvelden. Eggum stilte alene med nylonstrenggitar på Josefine. Dermed fikk låtene et mer strippa uttrykk enn hva fansen husker fra skiva, som er preget av både Carpenters-aktige strykerarrangementer og søramerikansk inspirerte orkestreringer.
Stemningen på intime Josefine var herlig, og Eggum hadde åpenbart stor glede av å spille de gamle låtene på nytt. Innimellom reflekterte han rundt tekstene; Eggum var 24 da plata kom ut, nå er han 60. Det er langt tid, men konserten ga samtidig et morsomt tidsbilde fra midten av 1970-tallet, da Eggum var ung trubaud med deltidsjobb som selger av Gateavisa.Til stor glede for publikum.
Et par låter fra albumet hoppet Eggum faktisk over – han mumlet noe om at tekstene rett og slett var litt “for langt ute” til at det ville fungere å synge dem i dag. I andre sett kom platas mest kjente låter “Kjære halvbror” og “De skulle begrave en konge stor”, etter litt omrokering i forhold til rekkefølgen på platen. Deretter strakk Eggum konseptet, med et par ekstranumre fra senere i karrieren. Likevel, mot slutten av konserten konkluderte Eggum slik: “Dette er det særeste og mest rare programmet jeg noen gang har hatt”. Og publikum jublet igjen.
Plata ble nummer 68 i Morgenbladet topp 100.
Alle foto av Jan Eggum: Millimedia.
——————————————————————————————————
Intens Andrej Nebb i storform på John Dee
Holy Toy: Warszawa
Andrej Nebb, som sammen med De Press spilte en fantastisk liveversjon av Product i Kulturkirken Jakob i august, kom 3. november tilbake til Norge. Nå for å gjøre konsert med Holy Toy, bandet som ga ut en rekke plater på 1980-tallet, var nå samlet for første gang på flere år. Med seg hadde Nebb Lars “When” Pedersen på trommer og keyboards, samtidsmusikeren Rolf Wallins på trompet og fløyte, Bjørn Sorknes på gitar og Darek Budkiewicz på bass. Sistnevnte er også medlem av De Press. John Dee var fylt til randen av aldrende postpønkere, og Holy Toy skuffet ikke. En ekstrem nerve fra første tone. Dels utflytende, improviserte partier, dels konsiste, presise versjoner av gamle, kjære låter. Materiale fra Warszawa, som ble nummer 20 i Morgenbladet topp 100, utgjorde broparten av konserten. Også stoff fra oppfølgeren Panzer and Rabbits ble fremført.
Bak bandet flimret svarthvittfilmer, der temaene var totalitarisme, moderne urbanitet, massebevegelser og paranoia. Konserten var på en og samme tid en trip tilbake til den kalde krigens dager, og et blekt blikk inn i samtidens kalde hjerte. Nebb var i en utrolig form, som han var i Kulturkirken Jakob i august.
Konserten var en del av lanseringsfesten for Trygve Mathisens nye bok Fra hardcore til a-ha – norsk postpunk 1980-1985. Før Holy Toy spilte festpønkerne De sjenerte. Første låt ut var bandets største hit “Vi er gutta fra 80-åra”, senere kom andre slagere, som “Folk er rare”. Noe rustne i starten, men De sjenerte spilte seg inn!
Holy Toy kombinerte abstrakte støypartier med postpønkens velkjente stringens på en uimotståelig måte. Nå håper vi bandet kommer sammen og lager ny plate. Det gjør de 400 fremmøtte på John Dee også. Helt sikkert!
——————————————————————————————————
Sakralt og atonalt
De Press: Product
Susanna: Sonata Mix Dwarf Cosmos
Ensemble 96: Immortal Nystedt
Bendik Hofseth: IX
Først ute var Susanna (Wallumrød), som kom på 97. plass i Morgenbladet topp 100, med sin Sonata Mix Dwarf Cosmos fra 2007. Med seg hadde hun Helge “Deathprod” Sten på gitar og Pål Hausken på trommer og vokal. Wallumrøds musikk er som skapt for kirkerommet, og låtene på Sonata Mix Dwarf Cosmos borer seg inn i sjelen – man er forsvarsløs. Susanna synger og spiller piano, og supplert med klokkeklare vokalharmonier fra Hausken, ble store deler av platen fremført.
Så var det tid for Bendik Hofseth, som sammen med Jakob Young skulle spille IX (nr. 95 i Morgenbladet topp 100) fra 1991. Mange holder denne for å være tidenes beste norske popjazzskive, og med denne etablerte Hofseth seg på den internasjonale scenen på nittitallet. I kveld var han kun backet av Young, og låtene som på skiva er rytmiske eksplosjoner fremført av et knalltight jazzband, viste seg da å fungere like bra i nedstrippet format.
Neste act ut var kammerkoret Ensemble 96 fremfører deler av sin kritikerroste plate Immortal Nystedt (2005). De rundt 30 sangerne i koret etterlot publikum lamslåtte av glede, særlig platens siste kutt “Immortal Nystedt” var fra en annen galakse. Kirkemusikk på sitt aller, aller beste! De som ikke fikk med seg dette bør oppsøke Sagene kirke 15. november, da Ensemble 96 igjen skal synge i konsertserien Morgenbladet topp 100. Immortal Nystedt ble nummer 100 i Morgenbladets platekåring.
Til slutt entret De Press scenen. En yngre, mer polsk versjon av bandet enn den de fleste nordmenn husker fra 1980-tallet. Men for et band! Og for en plate! Mange var nysgjerrige på hvordan Andrej Nebbs vokale form ville være i kveld. Formen viste seg å være på topp. Stemmen låt eksakt som i gamle dager. Låter som “That Fatal Day”, “Total Corruption”, “Product” og “In a Crowded Room” er blant de beste norsk rock har frembragt, og Nebb & co. leverte overlegne versjoner av disse og så godt som hele resten av Product. Bandets andre langspiller fra 1982, som ble nummer 98 i Morgenbladet topp 100.
