Av og til kan sprø og dempet stillhet høres bedre enn en brautende eksplosjon.

Da Fairytales utkom i 1982, hadde jazzen brukt et tiår på å plukke opp triks fra rocken. Det var fusion og synther, det var flørting med pop og rhytm and blues. Slik var det også for den sjangersprikende vokalisten Radka Toneff, som blant annet hadde deltatt i Grand Prix to år på rad på begynnelsen av 1980-tallet. Så kom en idé om en plate som egentlig var et sidespor, et eksperiment. Ett Steinway-flygel, én stemme, tre sene kvelder i Grieghallens katedralaktige akustikk.

Møtet mellom Toneff og pianisten Steve Dobrogosz var preget av ujålete tradisjonalisme, men pekte også fremover. Fairytales var Norges første digitale plateinnspilling, og den nye opptaksteknologien ga albumet et nærbildeaktig, tett pustende preg. Siden har Fairytales’ hviskende sound fått evig liv på rødvinskvelder, «alene hjemme»-nachspiel og kjærlighetssorgtyngede kveldsturer ­– alle de stundene da vi er mest klar for å utsette oss for verdens smerte.

De intimtyranniserende blødmene er ikke tilfeldige: I dag fremstår Fairytales først og fremst som et hjerteskjærende innlegg i debatten om forholdet mellom liv og verk. Noen måneder etter plateutgivelsen gikk Radka Toneff ut blant trærne på Bygdøy, som denne oktoberkvelden må ha sett ganske annerledes ut enn den fargeglade eventyrskogen lillesøsteren hennes hadde tegnet til Fairytales-omslaget. Der ble 30-åringen funnet død morgenen etter, avslutningen på et liv fullt av psykiske berg-og-dal-baneturer. I ettertid er det blitt vanskelig å høre Fairytales uten å tenke på den livløse kroppen på Bygdøy. Høres hun ikke veldig ensom ut?

Eller, lytt en gang til: Virker det ikke heller som om hun er i sitt ess?

Selv prøver jeg stadig å få med meg tekstene på Fairytales, men de fortsetter å gli forbi fordi jeg blir så forgapt i stemmen som artikuler dem ­– den spinkle, men også standhaftige og selvsikre vokalen som bærer denne samlingen av pop- og jazzballader. Når jeg virkelig skjerper meg, klarer jeg omsider å fokusere på åpningsstrofen i den uimotståelige Jimmy Webb-smygeren som innleder albumet: Though she looks as warm as gold / The moon’s a harsh mistress / The moon can be so cold.

Når Radka Toneff synger dem, kan sånne strofer overleve tyve ironigenerasjoner på rad.

Bjarne Riiser Gundersen

Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:

Radka Toneff (vokal)

Steve Dobrogosz (piano)

Produsent:

Arild Andersen (Erling Wicklund spor 5)

a-has debutalbum Hunting High and Low var en ekstrem suksess som overbeviste halve verden om at Morten, Paul og Magne fortjente sin status som superstjerner. Men for å overbevise resten av verden – den vanskeligste delen å overbevise – trengte trioen Scoundrel Days.

Det vil alltid være de som sier at det er mye enklere for et band å lage sitt første album enn de senere numrene i katalogen. Man ser for seg at bandet har hatt all verdens tid til å skrive, innøve og perfeksjonere sin første plate, derfra er det et mas å finne tid og anledning innimellom den stadig viktigere turnévirksomheten. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Men det motsatte er likevel sant: At det er et adelsmerke for et band å følge opp en suksessrik førsteutgivelse med en enda bedre plate nummer to. Det var nettopp det a-ha gjorde.

Tittelsporet på Scoundrel Days er nær genialt, både som komposisjon og som signal. Det er større, mer ambisiøst og mer episk enn noe på debutalbumet, refrenget har et fantastisk løft, og toppet med Morten Harkets unike stemme og innlevelse er sluttresultatet flottere enn alt de fleste popsnekkere får til i løpet av en hel karriere. Ingen overraskelse at bandet fortsatt spilte låten på avskjedskonserten 24 år senere.

Men fortsettelsen er ikke mye svakere. At Waaktaars og Furuholmens innstilling til komposisjon var i Paul McCartney/Brian Wilson-tradisjonen, skinner kanskje tydeligst igjennom i «Manhattan Skyline», som med sin veksling mellom inntrengende ballade, aggressiv rock og desperat klagesang er et sjeldent vellykket forsøk på noe ikke mange bortenfor The Beatles og Beach Boys ellers våget seg på, nemlig den totale låten, popsangen tenkt som verk. Senere, på typisk selvironisk vis, betegnet som «ganske vellykket klipping og liming» av Magne Furuholmen.

Så er det «Cry Wolf» med sitt ustoppelig dansevennlige komp og et synge-med-refreng som kan utvides til full allsangoppfordring. Og det er «I’ve Been Losing You», en kjærlighetshymne i rockeforkledning eller omvendt.

Scoundrel Days er et overflødighetshorn av hooks og refrenger, gjerne med en håndfull melodier i hver låt, koblet til bandets kompliserte, varierte rytmemønstre, oppnådd ved at Waaktaars gitar og Furuholmens keyboard ikke et øyeblikk overlater til bass og perkusjon alene å drive låtene fremover. Under det hele ligger det som alltid gjorde a-ha til noe helt spesielt og særpreget i den internasjonale pop-eliten: En gjennomtrengende urban melankoli som resten av verden alltid la mer merke til enn vi som er født inn i samme kultur.

Det sies at ingen blir profeter i eget land. Tøys. a-ha har alltid fylt konsertsalene i Norge, medmusikere og bransjekjennere plasserer flere av albumene deres helt på toppen av rankinger. Den respekten a-ha har møtt, er stor og passende for et band som fikk en global karriere og status andre ikke kan drømme om. Ja, der andre sliter med å få et kvarter med berømmelse, fikk a-ha bortimot et kvart århundre.

Lasse Midttun

Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:

Morten Harket (vokal)

Magne Furuholmen (keyboard, vokal)

Pål Waaktaar (gitar, vokal)

Produsent:

Alan Tarney (Magne Furuholmen/Pål Waaktaar spor 3,9,10)

Øvrige medvirkende:

Graham Prescott, Michael Sturgis, Leif Karsten Johansen og Øystein Jevanord

Hunting High And Low er et bemerkelsesverdig debutalbum. a-ha lagde aldri et bedre stykke arbeid. Det kan vi slå fast nå når en 25 år lang karriere er tilbakelagt og avsluttet med verdighet, i seg selv en bragd i musikkbransjen.

Jeg har en forkjærlighet for debutalbum, platen som ble laget da artisten var sulten, fattig og ukjent. Ofte uferdig i formen, men med antydninger til hva som skal komme. Sanger skrevet i ungdommen med all den uskyld og pompøsitet som hører unge, ambisiøse kunstnere til. Alltid med imponeringsbehov; hallo verden her kommer jeg! Som en ung basketballspiller mens han fortsatt dunker fra straffelinja. Før layup, målgivende og trepoengskudd tar over. Testosteron og adrenalin.

Mye er sagt om a-has spesielle dynamikk og friksjoner. Men jeg vedder på at de var kompiser da Hunting High And Low ble laget. Eller brødre. Våpenbrødre. a-ha trengte ikke flere album for å finne seg selv. Som Prince eller Depeche Mode. De var fantastiske med én gang. Som Basquiat eller Tracy Chapman.

Jeg var hjemme hos Madonna tidligere i år, og hun var veldig interessert i hvem som gjorde hva i vårt eget lille låtskriverprosjekt. Jeg kan forstå fascinasjonen, for jeg har selv brukt mye tid på å forestille meg hvordan akkurat den eller den sangen ble til. Hvem gjorde hva, hvem har fått kreditering, hvem høres det ut som? Var det Lennon eller McCartney, Hetfield eller Ulrich? Bono eller Edge? Fuck it, var det Max eller Luke?

Det er Paul som skriver sangene. Jeg har hørt sangene han skriver alene. Men det var a-ha som lagde Hunting High And Low.

I et tiår fullt av synthriff, er a-ha på topp tre. Mer minneverdige synthriff enn dem du finner her skal du lete lenge etter. Det der kan Magne. Og enhver gruppe med suksess trenger den utadvendte, egosentriske, han som gjør drømmene til virkelighet. Som snakker på konsertene, som er morsom i intervjuene, som svinger pisken i møtene.

Du kan bytte ut bassisten i Metallica, de er fortsatt verdens beste rockeband. Du kan bytte ut gitaristen i Red Hot Chili Peppers, det funker fortsatt. Men bytter du ut én av delene i a-ha, så faller det fra hverandre. De vet det selv også, det var vel derfor de holdt ut.

Det er Morten som får det til å lette. Gi ham en melodi, ikke en hvilken som helst melodi, men en melodi med motstand, med ord som sitter, og hør hva som skjer. Det flyr.

Låtene og artisten var ikke det eneste som klaffet på Hunting High And Low. Omslaget er også et mesterverk.  Både foto og typo har tålt tidens tann. «Take On Me»-videoen trenger ingen ytterligere kommentar. Det ble en verdenshit slik det ofte blir når alt sitter, stjernene står på linje, og alle hopper samtidig. «Take On Me» er lokomotivet som drar toget. I 1984 kunne man fortsatt lage album og kalle det kunst, men tro ikke at du kunne slå igjennom uten en grisehit. Ikke da og ikke nå. Men «Take On Me» er blitt mer enn en hit. Det er en moderne klassiker som jeg har hørt på flyplassen på Barbados, kjøpesenter i Los Angeles og på forum i Roma. 25 år etter at det var en hit.

Jeg var 13 år da Hunting High And Low kom ut, og jeg spilte den konstant på en grønn og hvit Sony Walkman. «Here I Stand And Face The Rain» var og er min personlige favoritt, et heller sofistikert valg for en 7. klassing, med taktskifter og treblåsere. Bruken av symfoniske elementer gir i det hele tatt albumet en dimensjon som manglet i mer sjangertrofaste synthgrupper som Human League og New Order. Gitarene er der allerede, noe Depeche Mode ikke torde å bruke på mange år.

Kunne Hunting High And Low blitt laget i Norge? Aldri i livet. Det skjer noe med nordmenn når vi reiser til utlandet. Vi snakker mer, drikker mer, er mer ydmyke og åpne. Paul, Morten og Magne hadde drømmen innen rekkevidde for første gang da de laget denne platen. De hadde fått platekontrakt med Warner UK, de jobbet med produsenter som hadde gjort det før. Forholdene var lagt til rette. For hver sang som ble spilt inn og produsert, slapp de seg mer løs. De lette ikke mer. De fant. Da er det ingenting som kan stoppe deg. Og publikum merker sånt.

Tor Erik Hermansen

Musiker, Stargate

Medvirkende:

Morten Harket (vokal)

Magne Furuholmen (keyboards, vokal)

Paal Waaktaar (gitarer, vokal)

Øvrige medvirkende:

Claire Jarvis

Produsent:

Tony Mansfield, Alan Tarney (spor 1, 6) og John Ratcliff (spor

Norges førstegenerasjons-punkere var i stor del kloninger av Englands profilerte tregrepshelter som Buzzcocks, Sex Pistols og lignende. 1-2-3-kjør! Kjøtt var mer i tråd med den skitne, halvintellektuelle gatenivåpunken man kjente fra New Yorks bakgater. Det moderne bylivets evinnelige tomhet, eventuelt tilværelsens uutholdelige letthet, ikke slagord og kongen er en drittsekk. Selv om det ikke var fritt for provoserende meldinger, de var bare hakket mer raffinerte.

Kjøtts to låtskrivere trakk bandet i markant forskjellige retninger. Selv om Michael Krohn i utgangspunkt var trommeslager i Kjøtt, sto han for store deler av låtmaterialet. Man møter allerede her Krohns småironiske, pessimistiske og galgenhumoristiske skråblikk på hverdagen. Det er som frontfigur i Raga Rockers han vil bli kanonisert, men det er i Kjøtt at den moderne, norskspråklige rocken får sin trange fødsel. Vokalist Helge Gaarders univers var mer angstfylt og eksistensielt rettet. Gaarder trakk mot melankolien og var tydelig mer inspirert av de mørkere delene av postpunken, der Krohn lot seg fascinere av hverdagslivet i storbyen, mellommenneskelige forhold, fremmedgjøring og hat. Krohn i tradisjonen etter The Stooges’ «Search And Destroy», mens Gaarder slektet mer på Bauhaus’ «Bela Lugosi’s Dead».

 I en subkultur hvor poenget var at man ikke måtte være virtuoser for å spille, var det ironisk nok de få som faktisk var mer eller mindre skolerte som også slo hardest. Kjøtt var ikke punk fordi de ikke de kunne bedre – ufrivillige slaver av tre grep og rigide låtstrukterer. Vel er Hærværks «Loven slår» og Oslo Børs «Smukke folks børn» norske punkrockklassikere, men Kjøtt var oppe på et annet nivå allerede i starten. Det gjør ikke den underliggende nerven noe mindre presserende, når man slipper å se det gjennom datidens pedantiske sjangerbriller.

Dette blir mer tydelig senere i bandets korte karriere. På fullengderen Op. fra 1981 er det nesten et helt annet band vi møter, tydelig mer på kunstrocksporet til Gaarder, og flere hakk mer pretensiøst. Det er før dette jeg mener de er på sitt beste. Kjøtts sterkeste øyeblikk i sin «første inkarnasjon» er ikke alle fra deres selvtitulerte 12-tommer. Faktisk er et par av de mest udiskutable klassikerne fra ep-ene Et nytt og bedre liv og Hue Uten Sanser. Men hvis man velger å se på denne trilogien som et album, står vi her med en plate som blåser det meste annet av hele Rockheims hvelv av banen. Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer!

Jørgen Nordeng

Musiker og journalist

Medvirkende:

Helge Gaarder (vokal)

Michael Krohn (trommer)

Erik Aasheim (gitar)

Per Tro (bass)

Jøran Rudi (gitar)

Produsent:

Kjøtt

Mora mi sa alltid at Knutsen og Ludvigsen var dei einaste som klarte å vere morosame utan å vere stygge mot nokon. For henne var det eit pluss. Eg trudde elles at det umogleg kunne vere bra å stå framfor spegelen med hårbørstar som mikrofonar og synge for full hals at ein var dum og deilig. «Gitaren er en skinke. Det svinger mest med syltetøy som sminke.»  Men det var det vi gjorde. Fordi Knutsen og Ludvigsen gjorde det først, og fordi det var morosamt. Vi var deilige, kjente oss ikkje eingong særleg dumme: «Tusen øyne lyser mot meg. Og jeg er dum og deilig. Juba juba. Øver foran speilet. Dum og deilig. Juba juba. Danser som en snegle. Dum og deilig. Nå går det bra. Juba juba.»

No grin eg utan at nokon ser det, og eg stikk hårbørsten ned i ei skuff. Det er slutt på leiken, for vi har blitt altfor store og dei som er unge no, dei har liksom blitt eldre enn oss. Langt der inne vrir det seg ein snigle, og ei ku opptrer i lag med ein hund. «Muligens kan ingen si oss hva de skulle her de to», heiter det i «Ku i tunnelen». Men vi anar det likevel. Dei inviterte oss til fest. Som i «Kanskje kommer kongen», min favoritt frå plata. Her er alt smak og sans og forventning. «Majones og gåselever med rødbeter og løk. Det beste skal på bordet med kongen på besøk.» Og til og med «små glass med artisjokk. Knutsen kan servere og Ludvigsen er kokk». Men så blir forventningane justert, realitetane trer inn: «Men kanskje kommern ikke, all vår oppdekning til tross. Det gjør ikke så mye, for da blir det mer til oss. Ja.»

Heilt til no har eg sett dette som eit perspektiv nedanfrå, der konklusjonen er at maten er like god, utan konge. Om kongen ikkje bryr seg om vår fest så gjer det ikkje noko, for vi evner, som kongen, å nyte det gode, det fine og smakfulle. Også utan at han seier kva som er godt, fint og smakfullt. Han kan berre ha det så godt. No tenker eg at det heile tida har vore meininga, også frå kongen si side, at han skulle komme, delta og ete i lag med oss, men fordi han er konge og ein travel mann, kom det opp noko han måtte ta seg av. Han kunne ikkje komme likevel, sjølv om han gjerne ville.

Kanskje treng vi berre å vite at kongen unnar oss – hesten, Knutsen, Ludvigsen og meg – alt det gode. Det er det fine med dette fredfulle selskap. Det er ingen avstand lenger, med Knutsen og Ludvigsen. Det er berre sol.

Laura Djupvik

Journalist og forfattar

Medvirkende:

Øystein Dolmen, Gustav Lorentzen, Bjarne Bårdstu, Bjørn Nessjø, Bruce Rasmussen, Bård Svendsen, Freddy Lindquist, Gunnar Berg, Ivar Gafseth og Sveinung Hovensjø

Produsent:

Ole A. Sørli

The Aller Værste! oppsto høsten 1979 i Bergen med fire gutter fra Oslo/Bærum og en fra Stavanger. Bassist og produsent Sverre Knudsen var til stadighet i London og fanget opp punken og dens avstikkere. Dermed var det duket for et norsk skaband inspirert av Specials og The Clash, men også de mer funky Gang of Four og Delta 5. «Mind Your Own Business» av sistnevnte inspirerte både bruken av to basser på enkelte låter og de skjærende gitarene. Det billige Farfisa-orgelet som alle medlemmene måtte dele på å spille, ga også et unikt sound man aldri hadde hørt maken til her hjemme.

Da innspillingen av Materialtretthet startet i september 1980, hadde The Aller Værste! allerede markert seg med en strålende debutsingle og en enda bedre EP, samt uforglemmelige konserter. Sverre var imidlertid bekymret for at de kanskje hadde brukt opp for mange av de beste låtene nå som de skulle fylle en hel LP. Han tok feil. Tidenes beste norske album har ikke en eneste svak låt. Der man tror man har hørt den beste norske låten noensinne i åpningskuttet «Du sklei meg så nær innpå livet», får man rett etter en enda bedre i «Dødelige Drifter». Så kommer «Døgnflue» og man har en ny favoritt. Og slik fortsetter det.

Lasse Myrvold (RIP) leverer seks bidrag og alle er klassikere.  Men noe av det unike med TAV! er at selv geniet Myrvold må bryne seg mot knallsterke bidrag fra de tre andre låtskriverne. Harald Øhrn topper alt med «De invalide». Chris Erichsen er mannen bak åpningslåta og en perle til i «Jeg er bare en vanlig fyr», mens sjefen sjøl Sverre Knudsen leverer suverene «Bare ikke nok» og avslutningen «Blank». Og hvis noen tror jeg har glemt Ketil Kern, så er det bare å slå fast at dette ikke hadde fungert med en annen trommis. Kerns unike teknikk og sound gir musikken et driv og særpreg den aldri kunne vært foruten. Men aller mest imponerer tekstene. Med TAV! og samtidige Kjøtt ble norske tekster noe man kunne forholde seg seriøst til, og inspirasjonen videre er åpenbar.

The Aller Værste! dekket bordet for De fire store – og alt som kom etter. At omslaget også er det desidert beste i norsk rock, fremstår bare som en naturlig konsekvens av fem mennesker og et støtteapparat som har nådd et kreativt gjennombrudd slik få andre har gjort i rockhistorien. For gutta selv ble dette høydepunktet. De må erkjenne at de aldri har klart å toppe den prestasjonen som debutalbumet deres var, verken med oppfølgeren Disniland i de tusen hjem eller med andre band senere. Men det betyr så lite, for de ga oss det aller beste albumet.

Thomas Robsahm

16 år i 1980, senere medlem i White Lord Jesus og filmskaper, begge deler utenkelig uten punken og TAV!.

Medvirkende:

Ketil Kern (slagverk, koring)

Harald Øhrn (bass, orgel, sang)

Sverre Knudsen (bass, orgel, sang)

Chris Erichsen (gitar, sang)

Lasse Myrvold (gitar, sang)

Produsent:

Kim Augestad, Freddi Flord og The Aller Værste!

Overraskende mye falt på plass da Lars Lillo-Stenberg ga ut soloalbumet Synger Prøysen i 2006. Til tross for kjappe musikkanmelderdommer om «vestkantrock» ble det tydelig at Lillo-Stenberg – på samme måte som Alf Prøysen – i bunn og grunn alltid hadde vært en folkedikter. En trubadur som til tross for et begrenset geografisk utgangspunkt, klarte å favne hele Norge, fra bestemor til lillebror, i flere tiår på rad. Og en tekstforfatter som – akkurat som Prøysen – kunne veksle sømløst mellom eksistensielle brådyp (tenk «Hjernen er alene») og barnerimaktig fjolleri (tenk «Tikk takk»).

Alt dette ligger latent på Suser avgårde, den spinkle orddelingstabben av et album (det heter egentlig «av gårde») som ble begynnelsen på deLillos’ reise fra Sardines-band til distriktshøyskolefavoritter. Men når man hører platen igjen, 25 år etter utgivelsen, er det likevel noe annet som først trenger gjennom filteret av etterpåklokskap og popmytologisering.

deLillos hadde ikke vært deLillos uten frontfigurens varemerkegodkjente tekster og nasalvokal. Men Suser avgårde hadde i enda mindre grad vært Suser avgårde uten Lillo-Stenbergs skalpellpresise gitarspill, en virtuos side ved bandlederen som ofte blir borte i all pyjamasposeringen.

Hør bare på de forventningseggende akkordene som lanserer «Min beibi dro av sted». Den uimotsigbare akustiske grooven i «Full, men pen». Den avhugde, pulserende fingerrytmikken i «Nå som vi alle er forskjellige». I dag er det selve musikken på Suser avgårde – snarere en tekstlig nynaivisme à la «Livet er en liten dings» – som ligger tilbake i musikkhistoriens gullgraversil.

Et av de vanligste kvalitetskravene vi stiller til popmusikk, er at den skal inkarnere en slags overnaturlig samtidighet. Låtene skal feste trender og tidsåndskiftninger til vinylriller eller kjeder av nuller og enere.

Det er sikkert sant om Suser avgårde – hva vet jeg, jeg var tolv år gammel da albumet kom ut, og hadde ikke kjent igjen tidsånden om den hadde kommet og bitt meg i bakenden. Men det jeg vet, er at Suser avgårde like mye skapte samtiden for unge Oslo-borgere i årene som fulgte, i en grad som muligens var psykologisk litt usunt, men som i dag gjør det umulig å høre på «Finnes det en kvinne» uten å tenke på alle de uoppnåelige kjærestene man elsket å sørge over da man var 15.

Mer er det vanskelig å be om fra tolv poplåter fra forrige århundre.

Bjarne Riiser Gundersen

Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:

Lars Lillo-Stenberg (vokal, gitar, synthesizer)

Lars F. Beckstrøm (bass, vokal)

Øystein Jevarnord (trommer, vokal)

Øvrige medvirkende:

Rune Lindstrøm, Jørn Christensen

Produsent:

Jørn Christensen (Jan Kranmo spor 6)

Tidenes mestselgende norske elektronikaplate åpner med et selvbevisst sample.

«So Easy», låten som sparker i gang Röyksopps uventede crossover-suksess Melody A.M., leker med en bit av sekstitallssvisken «Blue on Blue», en hjerte/smerte-ballade som ble udødeliggjort av smørsangeren Bobby Vinton, men som var skrevet og arrangert av underholdningsmusikkens fremste mester: Burt Bacharach.

Det musikalske sitatet gir en mystisk følelse av match. Kanskje er nettopp Bacharach det beste stedet å lete hvis du er på jakt etter en parallell til Röyksopps egenartede popprosjekt.

På samme måte som ansiktsløftningsveteranen fra California, hviler Tromsø-duoens låter på en fint vektet balanse mellom letthet og vemod – en dans med en tåre i øyekroken – der melodilinjene er like tidsriktige som de er eviggrønne. I tillegg har den vennlige tonen i musikken deres, tilsynelatende fri for anmelderhonnørord som «friksjon», «motstand» og «dybde», irritert vokterne av den gode smak på lignende vis.

Da nyelitistene i nettstedet Pitchfork anmeldte Melody A.M. litt forsinket i 2003 – platen kom opprinnelig ut to år tidligere, bare noen uker etter den 11. september – beskrev de Svein Berge og Torbjørn Brundtland nettopp som elektronikaens Burt Bacharach og Brian Wilson. Samtidig kunne ikke skribenten dy seg for sarkasmene: Albumet var «house for mennesker som egentlig ikke liker house – for vakkert til å mislikes, men for harmløst til virkelig å elskes.»

Kritikeren hadde rett, og han tok feil. De ti sporene på Melody A.M. beveger seg ublygt mellom ulike sjangerskott, bruksområder og kommersielle arenaer, slik Bacharachs strykertunge klassikere også gjør. De føler seg like hjemme i bilforsikringsreklamer og operativsystemvignetter som på de mørke klubbene der housemenigheten tilber trommer- og bass-guden. Ja, Melody A.M. funker utmerket som klesbutikkmuzak, men da må du ikke glemme at dette er muzak laget med stort alvor, utmattende oppofrelse og et bankende hjerte.

Fingerspissamplingene og de perfekt knotteskrudde perkusjonslydene oppsummerte en hel epoke: Tidsalderen der hvem du refererte til, var like viktig som hvem du selv var. Men Melody A.M. viste også at digital melodisnekring er lite verdt uten en dyp, grunnleggende musikalitet. Først da kan en synth virkelig erstatte et helt Las Vegas-orkester.

Bjarne Riiser Gundersen

Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:

Svein Berge

Torbjørn Brundtland

Øvrige medvirkende:

Anneli Drecker og Erlend Øye

Produsent:

Röyksopp

En av historiens opplest og vedtatte beste norske plater er ikke norsk. Bare se på plateomslagets rygg:  Den er kreditert amerikanske Keith Jarrett – i 2011 fortsatt en av jazzens viktigste profiler. Samtidig er og blir Belonging en av de store norske jazzplatene.

Jarrett hadde skrevet det klassiske verket Luminessence for Südfunk Symphony Orchestra Stuttgart, hvor Jan Garbarek skulle være solist. De to fant en felles forståelse, og siden Jarrett hadde hatt gode opplevelser med svenske Palle Danielsson og den norske trommekjempen Jon Christensen tidligere, bestemte de seg for at Jarrett skulle skrive noen låter de fire skulle spille inn for en plateutgivelse, siden han jo var i Europa. 24. og 25. april 1974 gikk de inn i Arne Bendiksens studio, med Jan Erik Kongshaug som tekniker. Dette ble Belonging, og det fungerte så godt at de bestemte seg for å gjøre et band ut av det – Belonging. Dette var en meget god periode for Jarrett, som hjemme i USA hadde sitt ekstreme band med Charlie Haden, Paul Motian og Dewey Redman, som utga en rekke plater for Impulse, ABC og senere ECM. I tillegg var det Jarretts vellykkede soloimprovisasjonsår. En oppsiktsvekkende mengde god og mangeartet musikk.

Den skandinaviske kvartetten er adskillig lettere og mer melodisk, med løs strikkegenser, og en følelse av flat struktur; et band som spiller sammen, ikke som kjemper mot hverandre eller spiller for å bryte grenser. Garbareks spillestil og tone er ren og klar. Hør den ledige, muntre funken i kjente komposisjoner som frenetiske «The Windup», eller det mektige åpningskuttet «Spiral Dance».

Platen ble innspilt i mitt fødselseår, og er en av de første lp-ene jeg kan huske å ha hørt og likt; omslagsfotoet av de fire fargerike ballongene i havet eller himmelen må ha virket beroligende. Og den luftige og reale musikken disse fire musikerne sammen lager, er for meg selve lyden av vedkubbevarme stuer i kulturmiddelklassens spennende, men trygge hjem. Og spennende, varm og trygg er vel tre ord som beskriver Belonging ganske greit.

En annen lp som gjorde inntrykk helt i starten av mitt aktive lytterliv var Steely Dans Gaucho (den sto ved siden av i hylla – men jeg var ingen snobb, og likte definitivt også Carola) – og fiffig nok har den en klar bro til Belonging. For Gauchos tittelkutt ikke bare minner om «’Long as you know you’re living yours», Jarretts komposisjon som avslutter side A på Belonging. Den er helt lik. Dette unnlot ikke Jarrett å legge merke til, og krevde en kreditering. Donald Fagen og Walter Becker måtte innrømme at de hadde hørt og elsket låten, men deres forfengelighet som låtskrivere gjorde at de heller betalte Jarrett en million dollar, og beholdt krediteringen selv.

Andre Jarrett-plater med dette skandinaviske bandet er schlägeren My Song, og konsertplatene Nude Ants, og Personal Mountains. Men det er Belonging som har en helt spesiell posisjon i norsk musikkhistorie.

Audun Vinger

Redaktør i litteraturtidsskriftet Vinduet

 Medvirkende:

Jan Garbarek (tenorsax, sopransax)

Keith Jarrett (piano)

Jon Christensen (trommer)

Palle Danielsson (bass)

Produsent:

Manfred Eicher

Da De Press’ debutalbum Block to Block utkom i 1981, var det fra første øyeblikk i en egen liga. Platen satte en standard for oppfinnsomhet, musikalitet og sound som virket nesten overjordisk høy der og da. 30 år etter utgivelsen er det nesten sjokkerende å høre hvor duggfrisk og ny Block to Block faktisk lyder.

Hva kan man få ut av tre mann og et studio? Det utroligste hvis det er de riktige personene, og det ustoppelig kreative multitalentet Andrej Nebb hadde akkurat de riktige partnerne i Jørn Christensen og Ola Snortheim. Produsent John Leckie gjør en strålende jobb, men utgangspunktet var da også en diamant av et rockeband. Låt etter låt viser frem nye sider av et band som tålte sammenligning med hvem som helst.

Fra første øyeblikk på åpningslåten «Kalhoz» er det en luftig klarhet i lyden, en velkomstgest til lytteren, hvert instrument er tydelig definert, med forskjellig grad av klang og ekko, men bundet sammen av arrangementer som tillater alle å skinne, men ingen å skygge for de andre, det er tight but loose inntil det perfekte, litt forsiktig med lyden og du hører på en liten ensembleperle, med forsterkeren på elleve vekker du et livemonster av en powertrio. Nebbs insisterende sang veksler fra proletarkultisk slagordstil til et uimotståelig refreng inspirert av polsk folkemusikk.

Tittelsporet kombinerer hardrockknurrende gitar med industrisamfunnets ambience: Det høres ut som noen opererer maskineri og hamrer på ambolter i bakgrunnen, mens «Kic Me Rusia» sammenføyer et huggende, insisterende skagrunnkomp med et kor som låter som russiske donkosakker og en solo som leker balalaika.

Hver låt vet hvor den vil og treffer blink, og da har vi ennå ikke kommet til superhiten «Bo Jio Cie Kochom» – en umiddelbar klassiker, og en utblåsning av ekstatisk livsglede som var like smittende som den var utidsmessig.

Utidsmessig? Å ja. De Press sto frem i en dyster fase av etterkrigstiden: 1981 var et år hvor den kalde krigen skjøt fart. Vestlig politikk opplevde en storhetstid for høyrepartier, i desember 1979 hadde Nato vedtatt å besvare Warszawapaktens utplassering av SS-20 mellomdistanseraketter, i Nebbs hjemland Polen kom general Jaruzelskis crackdown mot fagbevegelsen Solidarnosc nær jul i 1981: Polariseringen økte, angsten for undergangen var påtagelig.

Til en viss grad er det hørbart, slik det er hørbart at Sgt. Pepper tilhører hippietiden. Block to Block oppsto i en kaldkrigsverden med halvt forfalne ruinlandskaper av døende industri, en verden i venting på undergang eller avspenning. Intet kunne være mer typisk enn Nebbs rop på en «Tavarish», ja at hovedfiguren i bandet var østeuropeer var i seg selv en liten triumf for avspenningen.

Men først og fremst er det her 1980-tallet for alvor starter: Ingen som hørte Block to Block, var et sekund i tvil om at dette var en ny verden, en ny fase i musikken.

Lasse Midttun

Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:

Andrej Nebb (bass, vokal)

Jørn Christensen (gitar)

Ola Snortheim (trommer)

Produsent:

John Leckie