Morgenbladet Topp 100

Mange engelskspråklige kaller et rockeband for en act, og om noe har rock and roll alltid tilbudt alternative identiteter, en ny måte å bli sett på. Ja, på et vis er rock and roll også teater og om ønskelig og nødvendig sirkus. Ingen i Norge har forstått det bedre enn Turbonegro.

Det er ingen lett vei å gå. Da den svært så showpregede femtitallsrocken, med fødte entertainere som Elvis, Chuck Berry, Little Richard, Jerry Lee Lewis og Bo Diddley kollapset, kom rockens neste fase til å bli forbundet med protestbevegelsens alvor og kunstmusikkens avantgardisme, to akser som ledet rocken mot en seriøsitet som truet med å ekskludere ekstrovert utagerende scenedyr og som Turbo-Tom Seltzer ved enhver anledning har glefset mot.

Men under boblet det. Garasjerocken kunne være politisk, men ikke flink. Glamrocken ville helst ikke være noen av delene, men begge retningene ville gjenskape elektrisiteten fra 1956, da konseptet rock and roll var høylytt, sjokkerende og grenseløst morsomt. Punken, først noe av en glam/garasjebastard, ble subsumert inn i det anstendige opprøret rundt Europas sosialistpartiers venstrefløyer, noe som definitivt tok galskapen ut av prosjektet.

Så det er fra den hovedsakelig pre-politiske rølpe- og sminkefasen på det tidlige 1970-tallet Turbonegro henter sitt råmateriale, og Apocalypse Dudes er en uslåelig essens av det beste innen disse undergrunnstradisjonene. Glamrockens dekadanseattributter: Tom of Finland-aktig homoerotikk med tykk sminke og en leppestift utvasket av for mye intim omgang, klær mamma ville hatet, som Pål Pot Pamparius’ Wehrmacht-hjelm og Euroboys SS-lue i «skjønn» forening med Hank von Helvetes Alice Cooper-øyne og Happy-Toms matrosantrekk lånt fra samme manns Muscle of Love.

Eye candy!

Men det hjelper ikke å se bra ut hvis du ikke kan levere musikalsk. Og her er Apocalypse Dudes unik: Tett, aggressivt, hardtslående, konsentrert øs med akkurat passe miks av råskap og eleganse. Endeløse riff, gigantiske refrenger. Høydepunkter i kø.

Det var Knut «Euroboy» Schreiners inntreden i Turbonegro som løftet bandet til himmels: Bandet byttet til flybensin. Gitarspillet hans er en syntese av alt det som i 45 år har gjort sologitaren til musikalsk uttrykksmiddel nummer én for generasjoner av band. Stooges-disippelen sto frem som maestro i Dick Wagner/Steve Hunter-tradisjonen, de to som ble hyret for å få fart i solokarrierene til både Lou Reed og Alice Cooper.

Låtene på Dudes er så gode at de kunne ha handlet om pizza, og det gjør faktisk åpningslåten «The Age of Pamparius», selve turbohymnen for mange. «Get it On»er også en superklassiker, man må bare tilgi et aldri så lite lån av riff fra The Dictators’ «The Next Big Thing». Men de to er tiere i et hav av niere, bortimot hele albumet består av vinnere. En låt som «Humiliation Street» er en skjult perle, en uforglemmelig episk workout for et band i maksform. Apocalypse Dudes kan gjøre hvem som helst til Turbojugend.

Lasse Midttun

Journalist i Morgenbladet

Plateselskap:

Boomba Records

Medvirkende:

Hank von Helvete (vokal)

Euroboy (sologitar)

Rune Rebellion (rytmegitar)

Pål Pot Pamparius (keyboards, perkusjon)

Happy-Tom (bass)

Chris Summers (trommer)

Produsent:

Turbonegro