Morgenbladet Topp 100

«Skjoldmøyslaget» er navnet på en kjent og sagnomsust gangar fra Setesdal. Cd-en fra 1989 med samme navn er en imponerende samling av slåttemusikk, spilt og utgitt av far og sønn Torleiv H. og Hallvard T. Bjørgum, begge bautaer i moderne setesdalsmusikk.

Skjoldmøyene var kvinnelige krigere, en slags valkyrier, større enn vanlige kvinner. De var mytiske figurer som ga seg til kjenne ved at de blåste på lur. I segnene om dem møtes norrøn mytologi og nyere folketro. I ei av historiene fortelles det at sju skjoldmøyer kom ridende over fjellene under ei messe i Austad kirke. Hele menigheten gikk ut på kirkebakken, og presten lyste dem i bann. De ble til stein, og Skjallmøynutene finnes fortsatt. Dette er en parallell til sagnet om Kivlemøyane i Seljord, som det også knytter seg beskrivende slåttemusikk til.

Sisteleddet -slag i Skjoldmøyslaget betyr slått. Ordet har overlevd fra det gammelnorske slagr, og kan ha sammenheng med at man slo på strengene, i tiden før buen ble tatt i bruk. På cd-en får vi høre «Skjoldmøyslaget» i tre versjoner, en munnharpeversjon og to hardingfeleversjoner. Av feleversjonene regnes den ene som «originalversjonen». Den er etter Knut Jonson Heddi (1857–1938), læreren, slektsforskeren og spellemannen som gjorde en stor innsats for å videreføre det gamle setesdalsspillet. Den andre er en mer utbygd form etter konsertspellemannen Olav Heggland (1888–1974). Hallvard T. Bjørgum vant landskappleiken i Bø og fikk kongepokalen i 1988 med denne versjonen, i en fremføring det fortsatt går gjetord om.

Frem mot midten av 1900-tallet var interessen for folkemusikken i Setesdal dalende. Sølvsmeden Torleiv H. Bjørgum (1921–1990) fra Hylestad var en foregangsmann som tok vare på materialet og underviste barn og unge. Senere kom det til en yngre generasjon spellemenn, og hans egen sønn Hallvard T. Bjørgum (f. 1956) ble en av de mest fremtredende. Som sin far gjorde han seg bemerket med et kraftfullt spill som appellerte langt utover Setesdalens og folkemusikkens grenser. Både platen Skjoldmøyslaget og søsterplatene Dolkaren og Klunkaren, som Bjørgum-mennene ga ut på sitt selskap Sylvartun Folkemusikk på 1980-tallet, har bidratt til å rekruttere nye folkemusikktilhengere. Skjoldmøyslaget resulterte i Spellemannpris i 1990. Knapt noen andre folkemusikkplater har hatt en slik appell utenfor folkemusikkens egne kretser, utlandet inkludert. Dette er «genuine Norwegian folk music». Og kall det gjerne, med en annen klisjé, autentisk. Det hele er autentisk fordi spellemennene er oppriktige, har tradisjonen i ryggmargen og kan sine saker til fingerspissene. Det er også autentisk fordi den klingende musikken ikke er «konstruert» eller prøver å være noe annet eller mer oppriktig enn den er.

Hva er grunnen til denne appellen? Hva er så interessant med Skjoldmøyslaget? Et åpenbart, men også primitivt svar er at det er «spesielt». Setesdalsmusikken er noe av det mest særegne norsk folkemusikk har å by på, vel og merke uten at den oppleves som utilgjengelig. Takten blir tydelig markert, og musikken har et eggende rytmisk drag, ofte med karakteristiske, drivende synkoperinger. Dessuten består repertoaret hovedsakelig av gangarer, det vil si slåtter i todelt takt. Den tretaktige springaren, som ofte oppleves som rytmisk krevende eller uforståelig for utenforstående, slo aldri rot i Setesdal.

I tillegg kommer den tonale og melodiske annerledesheten, som i likhet med setesdalsmålet har et eksotisk preg: saftig, kompromissløst og arkaisk. Det gir assosiasjoner til forlengst forgangne tider. Vi får en følelse av historisk sus når det gjelder Setesdal, der det var vanlig med årestue til langt ut på 1800-tallet.

Dette er da også noe mer enn en turistskapt følelse. Både i mytologien til «Skjoldmøyslaget» og de andre slåttene, men også i selve musikken ligger det elementer som peker bakover til tidligere tiders musikkutøvelse. En som nettopp har tatt tak i dette, er den danske musikkforskeren Morten Levy, med bøkene The World of the Gorrlaus slåtts (1989) og Den stærke slått. Om magisk musik fra sagatiden og dens gjenklang hos norske spilemænd (1974). Levy finner tydelige melodiske likheter mellom St. Magnushymnen, et 1200-talls manuskript fra Orknøyene og de såkalte gorrlause slåttene fra Setesdal. Dette er ei gruppe slåtter som spilles med en uvanlig felestemming. Den laveste strengen på fela blir stemt ned til tonen f, og denne strengen blir liggende som en borduntone som skaper en svært særegen tonalitet. Det er tradisjonelt tre slåtter som går på gorrlaust stille i Setesdal, og alle er med på Skjoldmøyslaget. To av dem er uten navn, mens den tredje er den kjente «Nordafjells».

Utenom de rent musikalske parallellene Levy oppdager, finner han likhetspunkter mellom tradisjonen rundt og bruken av de gorrlause slåttene og skildringer av musikkens kraft i norrøne sagaer. En av kildene er Boses saga, hvor det berettes om et bryllup der spellemannen Sigurd etter en lang spilleøkt kommer i transe: «Da greb Sigurd den streng, som lå på tværs af strengene, og bad kongen belave sig på Rammaslag. Den virkede sådann på kongen, at han fór op, og brudgommen og bruden ligeså, og ingen dansede nu kraftigere end de, og det blev ved i lang tid.» Det interessante er at begrepet om rammeslåtten er kjent fra Setesdal, og historiene om den ligner på dem fra sagaene. Det het seg at spellemennene måtte unngå å komme inn på den, for da kom de i en ekstatisk eller transelignende tilstand der de reiste av gårde med musikken, mens fela nærmest spilte av seg selv. Det fortelles at folk som var til stede til slutt måtte gripe inn og ta fela fra spellemannen, eller til og med klippe over felestrengene for å få spellemannen tilbake. Rammeslåtten var ikke en slått, men mer en tilstand. Det var nettopp de gorrlause slåttene som utløste tilstanden.

Beskrivelsene av rammeslåtten er fra eldre nedskrifter av folkeminne, men dagens spellemenn i Setesdal forteller også om lignende opplevelser, om felespillere som har drømt seg bort i slåtter som ikke tar noen ende. Det er lett å forstå dette rent musikalsk når det gjelder «Nordafjells» og de andre gorrlause slåttene, med sine medrivende og meditative musikalske landskap. Men flere av setesdalsslåttene har beslektede historier rundt seg. Det gjelder også «Skjoldmøyslaget», som Olav Faremo (født 1788) visstnok hadde dyp respekt for og helst ville unngå å spille.

Faremo og hans bror Tarjei (født 1791) blir regnet som viktige personer for tradisjonelt setesdalsspill slik vi kjenner det i dag. Ofte blir slåttespillet i dalen brukt synonymt med faremospill, selv om brødrene hadde tilhold i den øvre delen av dalen. Faremoene var bofaste spellemenn, men deler av materialet sitt fikk de av reisende spellemenn. De møtte, utvekslet slåtter og kappspilte med den 30 år eldre Petter Strømsing (1759–1836). Hans følge, Vardalsfølget, ble alltid godt mottatt i Setesdal, og deres håndverkstjenester ble verdsatt.

Strømsing, som altså tilhørte taterne eller romanifolket, var kjent over et stort område, og reiste mest på Sørlandet og innover i dalene, særlig på Sørvestlandet. Selv om det var en viss geografisk mobilitet i bygdesamfunn som Setesdal, var dalen nok mer isolert enn andre dalfører. De reisende var derfor svært viktige som kulturspredere. Og de var på mange måter nyere utgaver av middelalderens omreisende musikere, trubadurer, gjøglere og lekere. En samtidig parallell til Strømsing i østnorske dalfører er «Fant-Karl», eller Karl Johansen Rosenberg (cirka 1755–1855), som var viktig for spredningen av valsen, datidens mest moderne dansemusikk. Først i de senere år har vi skjønt hvilken enorm betydning disse reisende musikantene hadde som musikalske impulsspredere. Foreningen Romanifolkets kystkultur har fått reist to minnesmerker over Petter Strømsing, ett i Skjoldastraumen i Tysvær (2009), der han vokste opp, og ett i Sirdal (2011), der han bodde den siste tiden og ble gravlagt.

Slåtten «Gravbakken», på platen spilt av Hallvard T. Bjørgum, skal Strømsing ha lagd til sin egen begravelse. Ifølge tradisjonen spilte sønnen Rasmus den ved kisten til sin far. «Domedagsslåtten» hører hjemme i et lignende troslandskap. Slåtten ble brukt ved gravferder og skulle være den første den døde hørte ved gjenoppstandelsen. Disse slåttene er det en egen alvor og tyngde over.

Interessant nok spilte verken Petter Strømsing eller Faremo-brødrene på hardingfele. Frem til siste halvdel av 1800-tallet var det vanlig fele som ble brukt i dalen. Den ble kalt tysk fele eller dusefele, fordi instrumentene ble spredt som dusinvare. Med etter hvert fikk hardingfela fotfeste. Dette betyr at repertoaret til far og sønn Bjørgum ikke er et typisk hardingfelerepertoar, i betydningen noe som kan følges langt tilbake som hardingfelemusikk. Men spillestil er ikke nødvendigvis så knyttet til instrumenttype som vi kanskje tror. For tostemt spill med klingende borduner lar seg utmerket gjøre på vanlig fele, hvis man da har flat nok strengestol. Det er nettopp dette som noen av spellemennene i Setesdal har tatt konsekvensen av, ved å sette på en flatere stol på sin vanlige fele. Hallvard T. Bjørgum spiller de tre rammeslåttene nettopp på ei slik vanlig fele, noen ganger kalt setesdalsfele.

Skjoldmøyslaget byr også på et annet instrument, nemlig munnharpe. Som fela har dette instrumentet dype røtter i Setesdal, med egne munnharpesmeder, og med et delvis eget repertoar av munnharpeslåtter. At munnharpa overlevde som tradisjonelt folkemusikkinstrument i dalen kan vi gi Torleiv H. Bjørgum mye av æren for. Han kjente den siste av de gamle munnharpesmedene i dalen, Knut Gjermundsson Hovet (1897–1976), og fikk etter hans død bilmekanikeren Knut Tveit (født 1941) til å begynne å smi munnharper etter mønster fra instrumentene til Hovet og andre tidligere smeder i dalen. Som munnharpeutøver forsto Bjørgum betydningen av gode instrumenter for å kunne spille de gamle slåttene. De østerrikske munnharpene som flommet innover landet på 1960- og 70-tallet var ikke egnet til dette repertoaret. Da Tveit etter hvert fikk taket på kunsten å smi munnharper, la det grunnlaget for en periode med oppsving i munnharpeinteressen, ikke bare i Setesdal. Torleiv H. Bjørgums munnharpespill er typisk for Setesdal, med  en melodisk klarhet og et rytmisk driv, som i felespillet.

Denne rytmiske setesdalsdriven er det lett å forestille seg når man ser på et av de gamle fotografiene av Knut Jonson Heddi med sin avspente, tilbakelente spillepositur. I likhet med Bjørgumene holder han fela inntil brystet slik det var vanlig tidligere, før «konserttida», da det kom spellemenn som løftet fela under haka som klassiske fiolinister. Det sugende spillet med de krappe, karakteristiske buestrøkene som far og sønn Bjørgum er kjent for, er på mange måter det motsatte av klassiske musikkidealer, men samtidig låter det så strøkent at det likevel får et klassisk og kanskje skolert preg, men på en helt annen måte enn hos klassiske musikere.

En av dem som har latt seg inspirere av Hallvard T. og Torleiv H. Bjørgums spill er svenske Daniel Sandén-Warg (f. 1977). Fra en tenåringstilværelse som rockegitarist med Jimi Hendrix som ideal, ble han bergtatt av et opptak han en dag fikk høre med far og sønn Bjørgum. Han kjøpte seg fele og bestemte seg for å lære seg denne stilen. Etter hvert kom han til Hallvard T. Bjørgum og fikk gå i lære. I tillegg lærte han seg setesdalsmålet, så overbevisende at det er umulig å høre svenske eller andre undertoner. Som sin læremester er også Sandén-Warg tradisjonstro. Hans to album Rammeslag (Etnisk Musikkubb), som han spilte inn sammen med munnharpespilleren Sigurd Brokke (f. 1971), er tradisjonelle slåtter i samme musikalske landskap som Skjoldmøyslaget. Men ved siden av slåttespillet gjør han andre ting, som å spille med brødrene Nordstoga og delta på diverse plateutgivelser. Også som sin læremester. Hallvard T. Bjørgum har  også vært med på andre ting enn det helt tradisjonelle. Eksempler er folkemusikkgruppa Slinkombas, med toneangivende plateutgivelser i 1979 og 1982, eller platene Danko/Fjeld/Andersen (1991) og Free Field (2003), mer i crossover-feltet, men der Bjørgum likevel beholder sin tydelige spellemannsidentitet.

Men uten forkleinelse for andre og nyere prosjekter: Skjoldmøyslaget blir stående som en bauta som fremtidige spellemenn, spellekvinner, musikere og publikum kan lære av og bli inspirert av. Slik segnene om skjoldmøyene omplantet norrøn mytologi i Setesdalens folketro, kan slåttemusikken til Torleiv H. og Hallvard T. Bjørgum tas med videre inn i det 21. århundre og bli omplantet til mange andre voksesteder, både i og utenfor Setesdalen.

 

Gjermund Kolltveit

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark, Institutt for folkekultur i Rauland. Instrumentmaker og musiker. 

 

Medvirkende:

Hallvard T. Bjørgum (hardingfele)

Torleiv T. Bjørgum (munnharpe, hardingfele, vanleg fele)

 

 Produsent:

Hallvard T. Bjørgum