Morgenbladet Topp 100

På det selvtitulerte debutalbumet kunne man ta Susanne Sundfør for å være en snill pike som laget fine pianoballader, av typen som vinner Spellemannpris i kategorien beste kvinnelige artist. Men under takketalen året etter fremhevet hun at hun er «først og fremst artist, ikke kvinne». Verken dette, hennes følgende album, Take One, eller indignasjonen over nok en gang å bli nominert til beste kvinnelige artist kunne forberede lytteren på hva som venter på The Brothel. Pianopopen har fått skyte elektroniske knopper, og komposisjonene har grodd friere enn før. Sundfør har dessuten gravd frem en storslagenhet med gammeltestamentlig nerve, som gir en vill, apokalyptisk energi.

The Brothel handler om Gud, om synd og menneskets frigjøring. Det kan virke noe avleggs å bale med denne typen tankegods, men det finnes tross alt fortsatt massevis av folk som insisterer på at det allmektige bryr seg om hva vi foretar oss her på jorda. Tekstene tematiserer ferden fra Edens hage til syndens arena. At bordellet er et sted for kjødelig lyst er utvilsomt, men om dette først og fremst er til glede eller skam, er ikke like lett å fastslå. Er dette sanger om syndefall eller menneskets frigjøring? Er det særlig forskjell mellom dem, egentlig? Tvetydigheten understrekes av at Sundfør synger flerstemt med seg selv, under lag av klang, og utforsker ulike tekstlige perspektiver.

«We’ll do it all / We’ll do whatever you say / God has left me anyway». Visst er det vondt ikke å ha Gud til å vise oss vei, men smerte gir også en høynet opplevelse av tilværelsen: «You make me bleed / you make me breathe».

Påfallende mange av tekstene kretser om voldsomme omveltninger, Sundfør synger om å kaste seg ut av vinduer og å ønske å bli skutt. Grufullt, ja, men gleden over destruktiviteten, og muligheten til å avgjøre hva som skal skje med ens egen kropp synes å trumfe tryggheten i edens hage.

Musikken smelter sammen samtidsjazz og technolinjer med strykere, blåsere og et symfonisk patos, den bølger mellom vare partier og eksplosive følelsesutbrudd. Albumet avsluttes med en gotiskklingende salme, hvor Sundfør ber om tilgivelse: «Father, father /  Will you forgive me /  If I should leave your garden / I will miss the water lilies». Ikke dermed å forstå at hun er en angrende synder. Men en drivende dyktig låtskriver er hun definitivt.

Andreas Ervik

Student og journalist i Morgenbladet og Radio Nova

Medvirkende:

Susanne Sundfør, Lars Horntveth, Jørgen Træen, Morten Qvenild, Gard Nilssen, Frode Larsen, Øyvind Fossheim, Nora Taksdal, Emery Cardas, Hans Petter Bang, Erik Johannessen, Heming Valebjørg og Martin Horntveth

Produsent:

Lars Horntveth