Morgenbladet Topp 100

Når du hører Sidsel Endresen, hører du stemmen. Ikke den kraftige, med de dramatiske faktene og den tunge autoriteten. Ikke den spake, med kokett bøyd hals ikledd store herreskjorter. Sidsel Endresens stemme kommer rett ut av verdenskroppen, og inn i lytterens kropp. Fra kropp til kropp. Og den har da også tatt bolig i mang en musikkglad norsk kropp. De siste årene som inspirator for generasjoner av norske vokalister og musikere, i kraft av sin stilling som lærer ved Norsk Musikkhøyskole, og med en lang rekke fine utgivelser med vekt på fri musikk og stemmeimprovisasjon; alene eller i konstellasjoner, med Bugge Wesseltoft, med Humcrush, med Håkon Kornstad.

Endresen steg først inn i norsk bevissthet i helt andre sjangrer og toneleier enn dette; via soulrockbandet Chipahua (med bl.a. Inger Lise Rypdal og Freddy Dahl), og i fusion/pop-bandet Jon Eberson Group. To populære band der spesielt sistnevnte i overraskende grad har tålt tidens tann.

Men hennes kanskje ypperste prestasjon kom i 1990, en vidunderlig plate som kan står som en overgang mellom stadier av hennes kunstnerskap. So I Write var hennes debut under eget navn, utgitt på Manfred Eichers ECM. Bandet hennes bestod av Jon Christensen på perkusjon (mer det enn trommer), Nils Petter Molvær på trompet og flygelhorn, og den britiske norgesvennen Django Bates på piano. Et dirrende møte mellom elementene, der skjønnhet og kald erkjennelse kolliderer.

Sidsel Endresen er i tillegg til sin improvisatoriske tilstedeværelse også en ypperlig tekstforfatter; og tekstene hennes er ofte kommet til før musikken, som på denne platen er laget av blant andre Jon Balke, Audun Kleive og Django Bates.

Vi kommer inn i hennes poetikk og utrykksbegrunnelse nærmest in medias res, rett på sak, slik vi også umiddelbart fanges av musikkens ambiens:

It’s just black marks

on white paper

and me

wanting another blank page

and yet another

so I write

Endresen evner å tegne opp en mellommenneskelig situasjon umiddelbart, som i «This is the movie» eller hjerteskjærende «Spring», låter der musikerne hjelper til med rolig å dytte frem ordenes relevans.  Platen avsluttes med Endresens engelske tekst basert på Astrid Hjertnes Andersens «Hester i regn», og der samles alle drømmer i en hard og stille fred. Det er som resten av platen vakkert, litt foruroligende, og etterlater lytteren et helt eget sted.

Audun Vinger

Redaktør i litteraturtidsskriftet Vinduet

Medvirkende:

Sidsel Endresen, Django Bates, Nils Petter Molvær og Jon Christensen

Produsent:

Manfred Eicher