Radka Toneff/Steve Dobrogosz: Fairytales (Odin, 1982)

Av og til kan sprø og dempet stillhet høres bedre enn en brautende eksplosjon.

Da Fairytales utkom i 1982, hadde jazzen brukt et tiår på å plukke opp triks fra rocken. Det var fusion og synther, det var flørting med pop og rhytm and blues. Slik var det også for den sjangersprikende vokalisten Radka Toneff, som blant annet hadde deltatt i Grand Prix to år på rad på begynnelsen av 1980-tallet. Så kom en idé om en plate som egentlig var et sidespor, et eksperiment. Ett Steinway-flygel, én stemme, tre sene kvelder i Grieghallens katedralaktige akustikk.

Møtet mellom Toneff og pianisten Steve Dobrogosz var preget av ujålete tradisjonalisme, men pekte også fremover. Fairytales var Norges første digitale plateinnspilling, og den nye opptaksteknologien ga albumet et nærbildeaktig, tett pustende preg. Siden har Fairytales’ hviskende sound fått evig liv på rødvinskvelder, «alene hjemme»-nachspiel og kjærlighetssorgtyngede kveldsturer ­– alle de stundene da vi er mest klar for å utsette oss for verdens smerte.

De intimtyranniserende blødmene er ikke tilfeldige: I dag fremstår Fairytales først og fremst som et hjerteskjærende innlegg i debatten om forholdet mellom liv og verk. Noen måneder etter plateutgivelsen gikk Radka Toneff ut blant trærne på Bygdøy, som denne oktoberkvelden må ha sett ganske annerledes ut enn den fargeglade eventyrskogen lillesøsteren hennes hadde tegnet til Fairytales-omslaget. Der ble 30-åringen funnet død morgenen etter, avslutningen på et liv fullt av psykiske berg-og-dal-baneturer. I ettertid er det blitt vanskelig å høre Fairytales uten å tenke på den livløse kroppen på Bygdøy. Høres hun ikke veldig ensom ut?

Eller, lytt en gang til: Virker det ikke heller som om hun er i sitt ess?

Selv prøver jeg stadig å få med meg tekstene på Fairytales, men de fortsetter å gli forbi fordi jeg blir så forgapt i stemmen som artikuler dem ­– den spinkle, men også standhaftige og selvsikre vokalen som bærer denne samlingen av pop- og jazzballader. Når jeg virkelig skjerper meg, klarer jeg omsider å fokusere på åpningsstrofen i den uimotståelige Jimmy Webb-smygeren som innleder albumet: Though she looks as warm as gold / The moon’s a harsh mistress / The moon can be so cold.

Når Radka Toneff synger dem, kan sånne strofer overleve tyve ironigenerasjoner på rad.

 

Bjarne Riiser Gundersen

Journalist i Morgenbladet

 

Medvirkende:

Radka Toneff (vokal)

Steve Dobrogosz (piano)

 

Produsent:

Arild Andersen (Erling Wicklund spor 5)

 

8 kommentarer til “Radka Toneff/Steve Dobrogosz: Fairytales (Odin, 1982)”

  1. Larsern
    11. nov 2011
    .

    En veldig fortjent seier til Fairytales med Radka Toneff. Mitt første møte med plata var når jeg kom inn på et nachspiel i Oslo på midten av 80 tallet.
    Det var ganske mørkt i leiligheten. Så ble “The moon is a harsh mistress” satt på. Musikken bare svevde i rommet.

    Utrolig.Ble ikke mye fart på nachspiel, ble bare sitte å lytte på musikken.
    Var ikke sen med å kjøpe mitt eget eksemplar. Plata gjør fortsatt inntrykk på meg når jeg setter den på med ujevne mellomrom. Den kryper rett og slett inn i deg.Produsentene skal også ha sin del av æren for at dette har blitt et album som også vil holde seg i mange ,mange år fremover.

    Svar
  2. Achsel Ford
    11. nov 2011
    .

    Plata er en usedvanlig verdig vinner.

    Det som knapt har blitt påpekt i noe sted i omtaler av plata i forbindelse med avstemningen er at mens stort sett alt annet som kom med på Topp 100-lista er artistenes eget originalmateriale og overveiende norskspråklig, er Radka Toneff og Steve Dobrogosz’s mesterverk stort sett amerikanske standardlåter ispedd litt klassisk 70-talls pop (Elton John/Bernie Taupin).
    Dobrogosz har tonsatt en Emily Dickinson-tekst og en av Fran Landesman – sistnevnte har også fått melodi av Radka Toneff til en annen tekst. Utover dette er alt standardlåter, og våre to helter har ikke bidratt med en eneste tekst selv.

    Uten å ville nedvurdere norske låtskriveres kompetanse må det være lov å si at dette er et glimrende eksempel på at det er en grunn til at standardlåtene er blitt nettopp det; standardlåter. De inngår i en alt vesentlig amerikansk låtskrivertradisjon, og er skrevet av noen av verdens beste låtskrivere, og innspilt i mange titalls – om ikke hundretalls andre artister før og etter denne utgivelsen. Låtene er ekstremt slitesterke og fleksible hva angår arrangementsmessige muligheter. Uten fantastiske sanger blir det sjelden en fantastisk plate, og slik jeg ser det er det valget av sanger som er den aller største årsaken til at denne plata hever seg over alt annet som er innspilt her i landet.
    Tolkningene er inderlige og svært originale, Radkas stemme og uttrykk er helt unike og innspillingen er teknisk glimrende, men alt hviler dóg på at låtene i seg selv gir rom for slike suverene fremførelser.
    Det er tydeligvis fler enn meg som mener at ingen norske låtskrivere så langt har lyktes i å hevde seg mot “det beste fra utlandet”, og dette er en alternativ konklusjon på denne alt annet enn uhøytidelige kåringen som ikke blir frontet særlig høyt av pressens kommentatorer.

    Hva er det med norske låtskrivere? Tør de ikke prøve å være virkelig dyktige, sofistikerte låtskrivere, eller får de bare rett og slett ikke til?

    Det nærmest vi kommer denne gullstandarden her til lands er etter min mening antagelig Egil Monn-Iversens ting og noen viser med melodi av Finn Ludt.

    Svar
  3. Paal Øymo
    11. nov 2011
    .

    Det avspeiler nok denne skribents alder, men kåringen bærer preg av historieløshet. Plater fra 70-tallet kan telles på en hånd. Jeg savner Junipher Greene, Ruphus, Aunt Mary, Høst og one-record-wonders som Moose Loose, Blow Out og Deja-Vu.
    Og for å slå et slag for den nye progen i Norge: White Willow, Magic Pie, Gazpacho, Jono El Grande og Leprous har de siste årene gitt ut plater som går utenpå det meste.
    Forresten: Radka Toneffs BESTE plate, It Don’t Come Easy, er ikke med…!?!?!

    Svar
  4. Mort
    15. nov 2011
    .

    Enig med Paal Øymo. Hvor er Junipher Greene’s Friendship? Odd Nerdrum laga coveret, legendariske Nils B. Kvam og Harald Are Lund gjorde lyd, Sistnevnte var til og med på låtskriversia, da under det ganske morsomme navnet Clever Duck. Synes hele denna lista er prega av historieløshet og sneversyn. Hvor er alle punkebanda a ? Og mettalbanda ? Hvor er Backstreet Girls, The Mormones, Camaros, Life…But How To Live It? , So Much Hate, Black Debbath, Brutal Kuk, osv osv………..

    Svar
  5. Simen Berg
    15. nov 2011
    .

    susanne sunføre, maria mena og marit larsen, men dere har droppet lene marlin og bertine zetlitz? det syntes jeg er litt rart. men ellers er dette en fin liste.

    Svar
  6. Marius Lien
    16. nov 2011
    .

    Det er 14 søttitallsskiver med. Enig i at Friendship kunne vært der, og den første til Prudence. Bertine og Lene hadde begge plater som havna mellom 101-110 plass såvidt jeg husker.

    Marius
    Morgenbladet

    Svar
  7. Frode K. Haugen
    18. nov 2011
    .

    Grei liste, men total skivebom og historieløst å utelate Barbie Bones – Death in the Rocking Horse Factory. Det blir rett og slett for dumt.

    Svar
  8. Krot
    19. nov 2011
    .

    Helt SYKT at Life… But How To Live It? ikke er med!!

    Svar

Skriv en kommentar