Motorpsycho: Timothy’s Monster (EMI/Harvest, 1994)

Noe av det aller første som skjer på Timothy’s Monster er at Bent Sæther spiller feil. Et kort sekund er det stille før han må starte forfra på akustiske «Feel». Det er en avledningsmanøver mer enn noe annet, det får deg til å tro at dette skal være noe forsiktig prøvende, noe skjørt som kan gå i stykker hvis man forstyrrer eller kommer til å snakke for høyt. Så kommer monsteret inn. 100 minutter senere kommer man til seg selv, liggende på gulvet i hjørnet av rommet, hodet inntil høyttaleren, håpende på en aller siste note som må finnes igjen der inne i stillheten etter den monumentale, teppebombevakre avslutningen som «The Golden Core» utgjør.

Som sin forgjenger, Demon Box (1993), er Timothy’s Monster et strålende eksempel på bandets vilje til utforsking av lyd og rare muligheter, av flere beskrevet som en mørkere, vrengt utgave av Beatles’ White Album (1968). Uten at den behøver sammenligningen. Timothy’s Monster ble innspilt gjennom dager og netter og måneder i Brygga Studios i Trondheim, mastret og klargjort i april, men på den påfølgende intense europaturneen skjedde store utviklinger. Snahs «On My Pillow» hadde blant annet vokst seg viktig der ute, og den dundrende, over-sytten-minutter lange «The Wheel» falt endelig på plass på et sted i Köln. Motorpsycho måtte tilbake til studio, legge til og trekke fra, det måtte remastres og det endelige resultatet ble en dobbel-cd/trippel-LP, utgitt oktober 1994 på EMIs Harvest i Norge og på tyske Stickman på nyåret, et plateselskap som for øvrig ble startet ene og alene for å utgi bandet. Timothy’s Monster er et ikonisk album innen norsk musikk, en inngangsport for svært mange MP-fans som da også stemte det fram som det Motorpsycho-albumet de ville se framført i sin helhet på Øyafestivalen 2010. De fikk viljen sin. Mens sola gikk ned over Middelalderparken mot en vegg av lyd og en gigantisk gullkule løftet seg over scenen, og fyrverkeri passende og tilfeldig ble skutt opp i nærheten samtidig som «The Golden Core» tonet ut, lå vi allerede på bakken, utslitte, og for aller første gang savnet vi nittiårene så det sang i ørene. I ukevis.

Johan Harstad

Forfatter

 

Medvirkende:

Bent Sæther (vokal, bass, gitar, keyboards, sitar, trommer)

Hans Magnus Ryan (gitar, vokal, piano, perkusjon)

Håkon Gebhardt (trommer, banjo, perkusjon)

 

Øvrige medvirkende:

Deathprod., Lars Lien, Øyvind Brandtsegg, Anneli Drecker, Morten Fagervik, Lars Mølna og Øyvind Enger

 

Produsent:

Motorpsycho og Deathprod.

5 kommentarer til “Motorpsycho: Timothy’s Monster (EMI/Harvest, 1994)”

  1. Christian Jacobsen
    08. nov 2011
    .

    Det er denne som skulle ha hatt 1. plassen.

    Svar
  2. HPG
    08. nov 2011
    .

    Ikke uenig i det gitt. Dessverre lider Motorpsycho samme skjebne som Jokke, Raga og Dumdum: Alle de bandene hadde mange plater hver på lista, som har fått stemmene fordelt seg imellom. Resultatet: At ingen av bandene er representert i topp 10. Sad but true.

    Synd, for denne fortjente hvertfall en plass i øvre sjikt av topp 10.

    Svar
  3. Leif Tore
    08. nov 2011
    .

    I min bok er dette Norges suverent beste plate noensinne. At den ikke engang er på topp 10 er jo meget spesielt. Dette betyr vel at topp 10 vil bli overfylt med Kaizers, A-ha og Madrugada(grøss)

    Jeg så også at Sivert Høyem og Janove Ottesen stemte på sine egne plater på sine lister? Er ikke det litt spesielt?

    Svar
  4. Marius
    09. nov 2011
    .

    Dette kan man diskutere lenge og vel. Om ikke annet så hadde Motorpsycho fem album inne på lista! Et plaster på såret er konserten i Oslo Domkirke 28. november – kom på den!

    http://mbtopp100.no/live/ (scroll litt nedover)

    Hilsen Marius (Morgenbladet)

    Svar
  5. Christian Jacobsen
    10. nov 2011
    .

    At Motorpsycho har fem album på topp 100 oppfatter jeg som en selvfølgelighet :-)

    Når Timothy’s Monster ikke er på Topp 10 velger jeg å tro skyldes, som HPG sier, at selve rekken av utgivelser er så sterk, at stemmene har blitt fragmentert på flere utgivelser. F.eks. har Susanne Sundfør i realiteten kun én plate til vurdering (den utmerkede ‘The Brothel’, selvsagt), men om Sundfør hadde gitt ut fem nesten tilsvarende fantastiske album, er det ikke umulig at topplasseringen kunne blitt lavere, fordi det hadde vært vanskeligere å enes om et favorittalbum.

    Kaizers ser vi vel neppe på topp 10, deres mest populære plate (‘Ompa til du Dør’) ligger på 47. plass, og jeg tror ikke resten av katalogen deres inneholder utgivelser som er sterkere enn den.

    Mitt stalltips er at vi vil se mye a-ha og minst én Madrugada (jeg tipper på to: ‘Industrial Silence’ er allerede på listen, og jeg blir overrasket om enten ‘The Nightly Disease’ eller ‘The Deep End’ blir helt utelatt fra listen. Får Madrugada tre på topp 10 sier jeg opp MB-abonnementet mitt ;-) ).

    DeLillos’ ‘Neste Sommer’ er ganske sannsynlig på topp 10, det samme tror jeg Röyksopps ‘Melody AM’ er.

    Satyricon er såvidt jeg ser (foreløpig) fraværende, de har svært mange gode utgivelser, ser gjerne ‘Rebel Extravaganza’ på listen, selv om jeg synes både ‘Dark Medieval Times’ og ‘Now, Diabolical’ er bedre album.

    Outsidere: Vømmøl Spellemanslags ‘Vømlingen’ er vanskelig å forutse, kan like gjerne havne utenfor listen som på Topp 10. Ralph Myerz and the Jack Herren Bands ‘A Special Album’ like så. Ingen av dem er i mine øyne gode nok til topplassering.

    Mest av alt frykter jeg at Turboneger er på topp 10. At et parodiband i det hele tatt får være på listen (17. plass med ‘Apocalypse Dudes’) er snodig. Da ser jeg heller at Gartnerlosjen vinne hele kåringen.

    Svar

Skriv en kommentar