Morgenbladet Topp 100

Norges førstegenerasjons-punkere var i stor del kloninger av Englands profilerte tregrepshelter som Buzzcocks, Sex Pistols og lignende. 1-2-3-kjør! Kjøtt var mer i tråd med den skitne, halvintellektuelle gatenivåpunken man kjente fra New Yorks bakgater. Det moderne bylivets evinnelige tomhet, eventuelt tilværelsens uutholdelige letthet, ikke slagord og kongen er en drittsekk. Selv om det ikke var fritt for provoserende meldinger, de var bare hakket mer raffinerte.

Kjøtts to låtskrivere trakk bandet i markant forskjellige retninger. Selv om Michael Krohn i utgangspunkt var trommeslager i Kjøtt, sto han for store deler av låtmaterialet. Man møter allerede her Krohns småironiske, pessimistiske og galgenhumoristiske skråblikk på hverdagen. Det er som frontfigur i Raga Rockers han vil bli kanonisert, men det er i Kjøtt at den moderne, norskspråklige rocken får sin trange fødsel. Vokalist Helge Gaarders univers var mer angstfylt og eksistensielt rettet. Gaarder trakk mot melankolien og var tydelig mer inspirert av de mørkere delene av postpunken, der Krohn lot seg fascinere av hverdagslivet i storbyen, mellommenneskelige forhold, fremmedgjøring og hat. Krohn i tradisjonen etter The Stooges’ «Search And Destroy», mens Gaarder slektet mer på Bauhaus’ «Bela Lugosi’s Dead».

 I en subkultur hvor poenget var at man ikke måtte være virtuoser for å spille, var det ironisk nok de få som faktisk var mer eller mindre skolerte som også slo hardest. Kjøtt var ikke punk fordi de ikke de kunne bedre – ufrivillige slaver av tre grep og rigide låtstrukterer. Vel er Hærværks «Loven slår» og Oslo Børs «Smukke folks børn» norske punkrockklassikere, men Kjøtt var oppe på et annet nivå allerede i starten. Det gjør ikke den underliggende nerven noe mindre presserende, når man slipper å se det gjennom datidens pedantiske sjangerbriller.

Dette blir mer tydelig senere i bandets korte karriere. På fullengderen Op. fra 1981 er det nesten et helt annet band vi møter, tydelig mer på kunstrocksporet til Gaarder, og flere hakk mer pretensiøst. Det er før dette jeg mener de er på sitt beste. Kjøtts sterkeste øyeblikk i sin «første inkarnasjon» er ikke alle fra deres selvtitulerte 12-tommer. Faktisk er et par av de mest udiskutable klassikerne fra ep-ene Et nytt og bedre liv og Hue Uten Sanser. Men hvis man velger å se på denne trilogien som et album, står vi her med en plate som blåser det meste annet av hele Rockheims hvelv av banen. Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer!

Jørgen Nordeng

Musiker og journalist

Medvirkende:

Helge Gaarder (vokal)

Michael Krohn (trommer)

Erik Aasheim (gitar)

Per Tro (bass)

Jøran Rudi (gitar)

Produsent:

Kjøtt