Morgenbladet Topp 100

I en relativt kort periode mot slutten av 1990-tallet var Oslo et episenter for paneuropeisk coolness.

Tigerstadens rolle som happening premisseleverandør ble understreket av utsendinger fra britiske livsstilsmagasiner som kom hjem med rapporter om et uovertruffent ute- og åndsliv. Det var faktisk en magisk tid å være Oslo-borger. I denne tidslommen fikk et par knipper skapende mennesker en betydelig definisjonsmakt i hovedstaden. Kåre João Pedersen og hans kompanjonger nøt en slik stilling da bandet valgte å by på det diametralsk motsatte av det kulturelt korrekte i ironiens tidsalder, instrumentalrock. En god stund var ingenting bedre eller mer innafor enn Kåre and the Cavemen. Rockegutter ville være dem og rockejenter ville ligge med dem, som noen sa. Det manglet heller ikke på ambisjoner. I utlandet ble A Long Day’s Flight utgitt av Euroboys, bandets internasjonale alias, som nå er deres offisielle signatur.

Debutplaten Jet Age fra 1997 ble en internasjonal publikums- og kritikerfavoritt, og i beste NME-stil ble da oppfølgeren belønnet med massiv hype og forhåndsomtale. A Long Day’s Flight viste seg å også være et referanserikt verk som villig vekk presenterte et utdrag av rytmisk basert musikkhistorie, nesten uten vokal. Ballet åpner med den spaghettiwesternske «Deliverance», supplerer med Stax-inspirerte blåsere på «Down the Road of Golden Dust» og når sitt gitarklimaks med «Gibraltar», for å nevne noen enkeltbidrag. Alt blir supplert med en gjennomgående 60-talls Farfisa-orgelgroove og et surfeestetisk lydbilde som en konseptuelt samlende paraply. Låtene «Filadelfia» og «99°» bryter velkomment med skivas strikthet, da de er de eneste med vokal.

Platetittelen A Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow er (sannsynligvis) lånt fra Eugene O’Neills Pulitzerpris-vinnende teaterstykke Long Day’s Journey into Night fra 1956. Hvis du legger godøret til, er det ikke vanskelig å skimte teaterstykkets temaer om blandingsmisbruk og ødelagt familiedynamikk i flyktige orgelsoloer på A Long Day’s Flight, men uansett hva du hører mellom tonene på platen, er ikke plasseringen i norsk musikkhistorie oppe til diskusjon. Platen var deltakende i å sette kunstnerisk punktum for moderne tids kuleste tiår. Da apokalypsen ble avlyst 1. januar 2000, tok en livsglad og konform kjedelighet over landet og Oslo ble kjapt irriterende veslevoksen. Men vi opplevde i hvert fall å få feste som om det var 1999 sammen med det mest kompromissløse bandet på 90-tallet. 

Magnus A. Bettum

Skribent, informasjonsrådgiver og redaktør for boken Norske plateomslag (2008).

Medvirkende:

Knut Schreiner (gitar, vokal, vibrafon, glockenspiel)

Per Øydir (keyboards)

Anders Møller (perkusjon, trommer, vokal)

Dag Gravem (bass, vokal)

Kåre Joao Pedersen (trommer, perkusjon)

Øvrige medvirkende:

Per Gjermund Storrø, Vidar Bråthen, Rolf Erik Nystrøm, Ivar Winther, Kasper Trolle Pedersen og Hiroshi Onoue

Produsent:

Kåre & The Cavemen