Morgenbladet Topp 100

En av historiens opplest og vedtatte beste norske plater er ikke norsk. Bare se på plateomslagets rygg:  Den er kreditert amerikanske Keith Jarrett – i 2011 fortsatt en av jazzens viktigste profiler. Samtidig er og blir Belonging en av de store norske jazzplatene.

Jarrett hadde skrevet det klassiske verket Luminessence for Südfunk Symphony Orchestra Stuttgart, hvor Jan Garbarek skulle være solist. De to fant en felles forståelse, og siden Jarrett hadde hatt gode opplevelser med svenske Palle Danielsson og den norske trommekjempen Jon Christensen tidligere, bestemte de seg for at Jarrett skulle skrive noen låter de fire skulle spille inn for en plateutgivelse, siden han jo var i Europa. 24. og 25. april 1974 gikk de inn i Arne Bendiksens studio, med Jan Erik Kongshaug som tekniker. Dette ble Belonging, og det fungerte så godt at de bestemte seg for å gjøre et band ut av det – Belonging. Dette var en meget god periode for Jarrett, som hjemme i USA hadde sitt ekstreme band med Charlie Haden, Paul Motian og Dewey Redman, som utga en rekke plater for Impulse, ABC og senere ECM. I tillegg var det Jarretts vellykkede soloimprovisasjonsår. En oppsiktsvekkende mengde god og mangeartet musikk.

Den skandinaviske kvartetten er adskillig lettere og mer melodisk, med løs strikkegenser, og en følelse av flat struktur; et band som spiller sammen, ikke som kjemper mot hverandre eller spiller for å bryte grenser. Garbareks spillestil og tone er ren og klar. Hør den ledige, muntre funken i kjente komposisjoner som frenetiske «The Windup», eller det mektige åpningskuttet «Spiral Dance».

Platen ble innspilt i mitt fødselseår, og er en av de første lp-ene jeg kan huske å ha hørt og likt; omslagsfotoet av de fire fargerike ballongene i havet eller himmelen må ha virket beroligende. Og den luftige og reale musikken disse fire musikerne sammen lager, er for meg selve lyden av vedkubbevarme stuer i kulturmiddelklassens spennende, men trygge hjem. Og spennende, varm og trygg er vel tre ord som beskriver Belonging ganske greit.

En annen lp som gjorde inntrykk helt i starten av mitt aktive lytterliv var Steely Dans Gaucho (den sto ved siden av i hylla – men jeg var ingen snobb, og likte definitivt også Carola) – og fiffig nok har den en klar bro til Belonging. For Gauchos tittelkutt ikke bare minner om «’Long as you know you’re living yours», Jarretts komposisjon som avslutter side A på Belonging. Den er helt lik. Dette unnlot ikke Jarrett å legge merke til, og krevde en kreditering. Donald Fagen og Walter Becker måtte innrømme at de hadde hørt og elsket låten, men deres forfengelighet som låtskrivere gjorde at de heller betalte Jarrett en million dollar, og beholdt krediteringen selv.

Andre Jarrett-plater med dette skandinaviske bandet er schlägeren My Song, og konsertplatene Nude Ants, og Personal Mountains. Men det er Belonging som har en helt spesiell posisjon i norsk musikkhistorie.

Audun Vinger

Redaktør i litteraturtidsskriftet Vinduet

 Medvirkende:

Jan Garbarek (tenorsax, sopransax)

Keith Jarrett (piano)

Jon Christensen (trommer)

Palle Danielsson (bass)

Produsent:

Manfred Eicher