Morgenbladet Topp 100

Det går en vits om mannen som hadde sin første teateropplevelse med et Ibsen-stykke. Da han etterpå ble spurt hva han syntes, fnøs han irritert: Stykket var jo fullt av gamle ordtak, påpekte han.

Dette er DumDum Boys’ posisjon i norsk rock i et nøtteskall: Det var de som laget ordtakene i utgangspunktet. Ingen har satt sammen musikk og tekst på en så udiskutabelt minneverdig måte som dem. Ungdommer som ikke engang var påtenkt da Splitter pine utkom, kan låter fra albumet utenat. Det er en fullstendig eksepsjonell låtskriving på de beste DumDum-utgivelsene. Og den beste av dem alle er Splitter pine.

Albumet utkom i en utrolig fase for bandet, mellom Blodig alvor (Na na na na na) i 1988 og Pstereo i 1990. Bandets tre første album kom altså i løpet av tre år, og alle vant Spellemannprisen. Det er helt unikt og vil neppe noensinne bli gjentatt. DumDum Boys var rett og slett ute av stand til å gjøre noe galt.

Splitter pine er klassisk fra første låt. Et bønnerop (!) blir avbrutt av et karakteristisk halvskranglete gitarriff før hele bandet dundrer inn. «Boom boom», synger Prepple. «Na na nananana», svarer koret, og fortsettelsen «Det dirrer i jorden» er en temmelig perfekt karakteristikk av låten.

«Boom boom» ville ikke vært utfordret engang på de fleste albumutgivelser, men Splitter pine er ikke som de fleste albumutgivelser: Tittelsporet er en hel generasjons nasjonalsang der den spretter avgårde med en avhengighetsskapende og ufattelig gatesmart gitarfigur, toppet av det fullstendig uimotståelige omkvedet: Det er ting som absolutt ikke er noe å le av, men du kan ikke la være.

Og bandets mest inntrengende ballade sniker seg inn og avslutter den opprinnelige side én på vinylen: Den mørke, intime «Slave», låten som 22 år senere fortsatt spilles på annenhver radiostasjon i kongeriket hver bidige kveld og natt.

DumDum Boys ble alltid sett på som et kanonband live, hvilket selvsagt var tilfelle. Men Splitter pine viser dem fra sitt beste i alle de andre rollene et band har: Som komponister, tekstforfattere og arrangører. Og en ting som ofte overses: Som album betraktet er Splitter pine perfekt sammensatt. «Oppned» og «Fort & farlig» er markante komposisjoner som makter å stå ved siden av superklassikerne på side én, mens side to har fem sanger som står til hverandre og utfyller hverandre, hver låt har selvsagt karakter, men de er også en helhet.

Dette er en kunst i seg selv. Det er dette som gjør et album til noe annet enn en samling låter: Når produksjonen, mastringen og låtrekkefølgen sitter, har du laget noe som er større enn summen av delene. Hvordan gjøres det? Tja, et band vil av og til bare si at «det virket riktig», hvilket selvsagt er det samme som at de, i dette tilfellet DumDum, har utrolig god musikalsk smak og magefølelse. Det gjør uansett lytteropplevelsen helt spesiell, det første du har lyst til å gjøre når Splitter pine har tonet ut, er å sette den på en gang til.

Og enda en. Og repeat.

 

Lasse Midttun

Journalist i Morgenbladet

 

Medvirkende:

Prepple Houmb (vokal)

Kjartan Kristiansen (gitar)

Sola Jonsen (trommer)

Persi Iveland (bass)

 

Øvrige medvirkende:

Atle Karlsen, Siri Gellein, Else Aasegg, Mbemba Jammeh, Kjetil Bjerkestrand, Torstein Flakne, Bored Svendsen, Terje Storli, Odd Magne Gridseth, Jan Magne Førde, Helge Førge og Knut Lauritsen

 

Produsent:

Roger Valstad