Morgenbladet Topp 100

Overraskende mye falt på plass da Lars Lillo-Stenberg ga ut soloalbumet Synger Prøysen i 2006. Til tross for kjappe musikkanmelderdommer om «vestkantrock» ble det tydelig at Lillo-Stenberg – på samme måte som Alf Prøysen – i bunn og grunn alltid hadde vært en folkedikter. En trubadur som til tross for et begrenset geografisk utgangspunkt, klarte å favne hele Norge, fra bestemor til lillebror, i flere tiår på rad. Og en tekstforfatter som – akkurat som Prøysen – kunne veksle sømløst mellom eksistensielle brådyp (tenk «Hjernen er alene») og barnerimaktig fjolleri (tenk «Tikk takk»).

Alt dette ligger latent på Suser avgårde, den spinkle orddelingstabben av et album (det heter egentlig «av gårde») som ble begynnelsen på deLillos’ reise fra Sardines-band til distriktshøyskolefavoritter. Men når man hører platen igjen, 25 år etter utgivelsen, er det likevel noe annet som først trenger gjennom filteret av etterpåklokskap og popmytologisering.

deLillos hadde ikke vært deLillos uten frontfigurens varemerkegodkjente tekster og nasalvokal. Men Suser avgårde hadde i enda mindre grad vært Suser avgårde uten Lillo-Stenbergs skalpellpresise gitarspill, en virtuos side ved bandlederen som ofte blir borte i all pyjamasposeringen.

Hør bare på de forventningseggende akkordene som lanserer «Min beibi dro av sted». Den uimotsigbare akustiske grooven i «Full, men pen». Den avhugde, pulserende fingerrytmikken i «Nå som vi alle er forskjellige». I dag er det selve musikken på Suser avgårde – snarere en tekstlig nynaivisme à la «Livet er en liten dings» – som ligger tilbake i musikkhistoriens gullgraversil.

Et av de vanligste kvalitetskravene vi stiller til popmusikk, er at den skal inkarnere en slags overnaturlig samtidighet. Låtene skal feste trender og tidsåndskiftninger til vinylriller eller kjeder av nuller og enere.

Det er sikkert sant om Suser avgårde – hva vet jeg, jeg var tolv år gammel da albumet kom ut, og hadde ikke kjent igjen tidsånden om den hadde kommet og bitt meg i bakenden. Men det jeg vet, er at Suser avgårde like mye skapte samtiden for unge Oslo-borgere i årene som fulgte, i en grad som muligens var psykologisk litt usunt, men som i dag gjør det umulig å høre på «Finnes det en kvinne» uten å tenke på alle de uoppnåelige kjærestene man elsket å sørge over da man var 15.

Mer er det vanskelig å be om fra tolv poplåter fra forrige århundre.

Bjarne Riiser Gundersen

Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:

Lars Lillo-Stenberg (vokal, gitar, synthesizer)

Lars F. Beckstrøm (bass, vokal)

Øystein Jevarnord (trommer, vokal)

Øvrige medvirkende:

Rune Lindstrøm, Jørn Christensen

Produsent:

Jørn Christensen (Jan Kranmo spor 6)