Morgenbladet Topp 100

a-has debutalbum Hunting High and Low var en ekstrem suksess som overbeviste halve verden om at Morten, Paul og Magne fortjente sin status som superstjerner. Men for å overbevise resten av verden – den vanskeligste delen å overbevise – trengte trioen Scoundrel Days.

Det vil alltid være de som sier at det er mye enklere for et band å lage sitt første album enn de senere numrene i katalogen. Man ser for seg at bandet har hatt all verdens tid til å skrive, innøve og perfeksjonere sin første plate, derfra er det et mas å finne tid og anledning innimellom den stadig viktigere turnévirksomheten. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Men det motsatte er likevel sant: At det er et adelsmerke for et band å følge opp en suksessrik førsteutgivelse med en enda bedre plate nummer to. Det var nettopp det a-ha gjorde.

Tittelsporet på Scoundrel Days er nær genialt, både som komposisjon og som signal. Det er større, mer ambisiøst og mer episk enn noe på debutalbumet, refrenget har et fantastisk løft, og toppet med Morten Harkets unike stemme og innlevelse er sluttresultatet flottere enn alt de fleste popsnekkere får til i løpet av en hel karriere. Ingen overraskelse at bandet fortsatt spilte låten på avskjedskonserten 24 år senere.

Men fortsettelsen er ikke mye svakere. At Waaktaars og Furuholmens innstilling til komposisjon var i Paul McCartney/Brian Wilson-tradisjonen, skinner kanskje tydeligst igjennom i «Manhattan Skyline», som med sin veksling mellom inntrengende ballade, aggressiv rock og desperat klagesang er et sjeldent vellykket forsøk på noe ikke mange bortenfor The Beatles og Beach Boys ellers våget seg på, nemlig den totale låten, popsangen tenkt som verk. Senere, på typisk selvironisk vis, betegnet som «ganske vellykket klipping og liming» av Magne Furuholmen.

Så er det «Cry Wolf» med sitt ustoppelig dansevennlige komp og et synge-med-refreng som kan utvides til full allsangoppfordring. Og det er «I’ve Been Losing You», en kjærlighetshymne i rockeforkledning eller omvendt.

Scoundrel Days er et overflødighetshorn av hooks og refrenger, gjerne med en håndfull melodier i hver låt, koblet til bandets kompliserte, varierte rytmemønstre, oppnådd ved at Waaktaars gitar og Furuholmens keyboard ikke et øyeblikk overlater til bass og perkusjon alene å drive låtene fremover. Under det hele ligger det som alltid gjorde a-ha til noe helt spesielt og særpreget i den internasjonale pop-eliten: En gjennomtrengende urban melankoli som resten av verden alltid la mer merke til enn vi som er født inn i samme kultur.

Det sies at ingen blir profeter i eget land. Tøys. a-ha har alltid fylt konsertsalene i Norge, medmusikere og bransjekjennere plasserer flere av albumene deres helt på toppen av rankinger. Den respekten a-ha har møtt, er stor og passende for et band som fikk en global karriere og status andre ikke kan drømme om. Ja, der andre sliter med å få et kvarter med berømmelse, fikk a-ha bortimot et kvart århundre.

Lasse Midttun

Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:

Morten Harket (vokal)

Magne Furuholmen (keyboard, vokal)

Pål Waaktaar (gitar, vokal)

Produsent:

Alan Tarney (Magne Furuholmen/Pål Waaktaar spor 3,9,10)

Øvrige medvirkende:

Graham Prescott, Michael Sturgis, Leif Karsten Johansen og Øystein Jevanord