Morgenbladet Topp 100

Hunting High And Low er et bemerkelsesverdig debutalbum. a-ha lagde aldri et bedre stykke arbeid. Det kan vi slå fast nå når en 25 år lang karriere er tilbakelagt og avsluttet med verdighet, i seg selv en bragd i musikkbransjen.

Jeg har en forkjærlighet for debutalbum, platen som ble laget da artisten var sulten, fattig og ukjent. Ofte uferdig i formen, men med antydninger til hva som skal komme. Sanger skrevet i ungdommen med all den uskyld og pompøsitet som hører unge, ambisiøse kunstnere til. Alltid med imponeringsbehov; hallo verden her kommer jeg! Som en ung basketballspiller mens han fortsatt dunker fra straffelinja. Før layup, målgivende og trepoengskudd tar over. Testosteron og adrenalin.

Mye er sagt om a-has spesielle dynamikk og friksjoner. Men jeg vedder på at de var kompiser da Hunting High And Low ble laget. Eller brødre. Våpenbrødre. a-ha trengte ikke flere album for å finne seg selv. Som Prince eller Depeche Mode. De var fantastiske med én gang. Som Basquiat eller Tracy Chapman.

Jeg var hjemme hos Madonna tidligere i år, og hun var veldig interessert i hvem som gjorde hva i vårt eget lille låtskriverprosjekt. Jeg kan forstå fascinasjonen, for jeg har selv brukt mye tid på å forestille meg hvordan akkurat den eller den sangen ble til. Hvem gjorde hva, hvem har fått kreditering, hvem høres det ut som? Var det Lennon eller McCartney, Hetfield eller Ulrich? Bono eller Edge? Fuck it, var det Max eller Luke?

Det er Paul som skriver sangene. Jeg har hørt sangene han skriver alene. Men det var a-ha som lagde Hunting High And Low.

I et tiår fullt av synthriff, er a-ha på topp tre. Mer minneverdige synthriff enn dem du finner her skal du lete lenge etter. Det der kan Magne. Og enhver gruppe med suksess trenger den utadvendte, egosentriske, han som gjør drømmene til virkelighet. Som snakker på konsertene, som er morsom i intervjuene, som svinger pisken i møtene.

Du kan bytte ut bassisten i Metallica, de er fortsatt verdens beste rockeband. Du kan bytte ut gitaristen i Red Hot Chili Peppers, det funker fortsatt. Men bytter du ut én av delene i a-ha, så faller det fra hverandre. De vet det selv også, det var vel derfor de holdt ut.

Det er Morten som får det til å lette. Gi ham en melodi, ikke en hvilken som helst melodi, men en melodi med motstand, med ord som sitter, og hør hva som skjer. Det flyr.

Låtene og artisten var ikke det eneste som klaffet på Hunting High And Low. Omslaget er også et mesterverk.  Både foto og typo har tålt tidens tann. «Take On Me»-videoen trenger ingen ytterligere kommentar. Det ble en verdenshit slik det ofte blir når alt sitter, stjernene står på linje, og alle hopper samtidig. «Take On Me» er lokomotivet som drar toget. I 1984 kunne man fortsatt lage album og kalle det kunst, men tro ikke at du kunne slå igjennom uten en grisehit. Ikke da og ikke nå. Men «Take On Me» er blitt mer enn en hit. Det er en moderne klassiker som jeg har hørt på flyplassen på Barbados, kjøpesenter i Los Angeles og på forum i Roma. 25 år etter at det var en hit.

Jeg var 13 år da Hunting High And Low kom ut, og jeg spilte den konstant på en grønn og hvit Sony Walkman. «Here I Stand And Face The Rain» var og er min personlige favoritt, et heller sofistikert valg for en 7. klassing, med taktskifter og treblåsere. Bruken av symfoniske elementer gir i det hele tatt albumet en dimensjon som manglet i mer sjangertrofaste synthgrupper som Human League og New Order. Gitarene er der allerede, noe Depeche Mode ikke torde å bruke på mange år.

Kunne Hunting High And Low blitt laget i Norge? Aldri i livet. Det skjer noe med nordmenn når vi reiser til utlandet. Vi snakker mer, drikker mer, er mer ydmyke og åpne. Paul, Morten og Magne hadde drømmen innen rekkevidde for første gang da de laget denne platen. De hadde fått platekontrakt med Warner UK, de jobbet med produsenter som hadde gjort det før. Forholdene var lagt til rette. For hver sang som ble spilt inn og produsert, slapp de seg mer løs. De lette ikke mer. De fant. Da er det ingenting som kan stoppe deg. Og publikum merker sånt.

 

Tor Erik Hermansen

Musiker, Stargate

 

Medvirkende:

Morten Harket (vokal)

Magne Furuholmen (keyboards, vokal)

Paal Waaktaar (gitarer, vokal)

 

Øvrige medvirkende:

Claire Jarvis

 

Produsent:

Tony Mansfield, Alan Tarney (spor 1, 6) og John Ratcliff (spor