Morgenbladet Topp 100

Den italienske komponisten Aldo Clementi, som døde tidligere i år, var en mann som mislikte retorikk – såpass mye at han hverken ville ha jubel eller depresjoner i sin musikk. Ifølge ham var de utdødd, noe vi kan tro han trodde fordi han hadde opplevd andre verdenskrig, og alt som sto igjen for musikken å gjøre var å «begynne sin beskjedne oppgave med å beskrive sin egen avslutning, eller i hvert fall sin gradvise tilintetgjørelse».

Man skulle tro et slikt syn på musikk ville resultere i ren stillhet, og det er derfor jeg tenker på Clementi når jeg tenker på Supersilent, hører på musikken til Supersilent, og om det finnes musikk stillere enn stillhet, som beveger seg «over» stillheten, slik navnet «Supersilent» signaliserer.

Slik hele prosjektet signaliserer. Offisielt sett er det ingen som vet hvem Supersilent er, ettersom platene ikke opplyser navnene på musikerne, og ingen vet hvem som komponerer musikken, ettersom alt er improvisert frem og dermed kommer fra et sted der de bare kan være alle på en gang, et sted som både er universets ladede sentrum og en sonde i bane langt utenfor dette. Det er lyden av Supersilent. Et band som beveger seg over medlemmene. Som en naturlig følge av dette har albumene ikke navn, bare tall, og komposisjonene ikke navn, bare tall.

6 begynner rolig, nærmest sakrale orgeltoner, før en langsom rytme, som kommer fra et sted mellom en savanne klokken 04:42 for femti tusen år siden og Studio Eksperymentalne i Warszawa klokken 04:43 for 41 år siden, der en trøtt, men likevel entusiastisk Arne Nordheim oppdager hva som skjer når du trykker på den knappen eller drar i den spaken, begynner før du egentlig merker at den er der, og den forblir der under hele resten av komposisjonen «6.1» mens stadig større kaskader av lyd sveiper over den.

Siden: En tydelig trompet. En mulig menneskestemme. Brede klangflater, kontraster og klokkeaktige klanger. Konkret musikk i et drømmerom. Et rykte om en rytme. Soniske synther som virvler seg inn og ut av, og skaper, de langsomme, store rommene mellom orden og kaos.

En anmelder skrev: De lager aldri en lyd for å tette et rom. Supersilent tar stillheten med seg, den stillheten som alltid var der før musikken, før det store smellet, før det begynte å knitre i vinylen da stiften traff den, før applausen, før stillheten igjen erobrer alt, før eller senere.

Et syn på musikk som resulterer i stillhet. Clementi ble aldri stille. I stedet hører du en stille glede i musikken hans.

Thomas Berg

Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:

Arve Henriksen (trompet, vokal, perkusjon)

Ståle Storløkken (synthesizer)

Jarle Vespestad (trommer)

Deathprod (live elektronika, synthesizer, gitar)

Produsent:

Deathprod