Morgenbladet Topp 100

Det er fristende å tenke om Merriwinkle som jeg tenkte da jeg hørte den for første gang, som også var første gang jeg hørte fri improvisasjon på plate: Jeg trodde automatisk at begynnelsen av det første sporet «Bittertiles» var en låtintro, tre musikere som er på vei fra galskap eller lek, og inn i noe mer strukturert (rytme og tekst) eller noe mer ambient. Det var slik jeg kjente til musikerne fra før, og det var slik jeg var vant til å lytte til musikk, uansett om det var poplåt eller Nordheim transformed.

Heldigvis ble «Bittertiles» aldri en «låt». I stedet for låt, kom en plate som redefinerte hvordan jeg kunne tenke om musikk, samtidig som den var like lett å lytte til som å drikke et glass vann midt på natta: gjennomsiktig, skinnende, flytende, lett. Hør på titlene:

«Oldenworld», «Heylo», «Soleside», «Wobbler», «Flidis», «Tunk», «Mellodome» (osv).

Der glir vannglasset ned, svelg, svelg, svelg, svelg.

Musikken på platen bygges av små komponenter og skifter. Det ligger ikke noen trygge rammer i bunn i form av mer tradisjonelle musikalske strukturer, men Merriwinkle er likevel åpensinnet og lett å lytte til: Tryggheten som eksisterer og som får fritt spillerom i musikken, er tryggheten mellom musikerne. Det er noe levende og kroppslig ved musikken, eller kanskje ved min lytting til den? Som å se på et naturprogram der nettopp insekter, noe uvanlig lite, er forstørret og viet plass mens de gjør noe helt naturlig, som å bygge sin tue eller sitt bol. Endresen, Wallumrød og Sten gir seg til kjenne gjennom små brikker, små hamretemaer på lekepiano, synth, insektmusikk forstørret og pitchet ned til å ligne, jeg mener være, menneskelige anliggender.

«Tunk»: stemmen til Endresen blir en synth, avklippet, og tekstur, tone og ord forsvinner, prosessert gjennom kroppen, munnhulen. Synth-hermende, og synthen spiller med. Det oppstår nye slektskap. Merriwinkle interesserer seg for redigering uten redigering, for stemmen uten tekst og tone, for det avklippede, for det plutselige. For lyd.

Er dette «abstrakt» musikk? Musikk med sangstemmen i fokus, men uten teksten til å lede oss inn i et tematisk eller emosjonelt register? Jeg vil heller kalle det åpen musikk, musikk som er åpen for at lytteren kan oppleve seg selv lytte, her og nå, i stedet for å forsvinne inn i vers og refreng og viskes ut.

Plutselig, skifte, «Flidis». Alt stort. Det store er her. Det lysner eller klarner, ekpanderer. Et veldig spenn brer seg utover platen, eller kanskje det bare er jeg som blir større. Jeg spiller med ørene. Jeg synger med øregangene. Jeg dobbeltresonnerer. Svelg, svelg, svelg.

Jenny Hval

Musiker og forfatter

Medvirkende:

Sidsel Endresen (vokal)

Christian Wallumrød (keyboards)

Helge Sten (audiovirus, elektronika)

Produsent:

Sidsel Endresen, Christian Wallumrød, Helge Sten og Kai Andersen

*Savner du 51. plass? To plater står med like mange stemmer på delt 50. plass.