Morgenbladet Topp 100

Sommeren 1973 reiste bergenseren John Nikolaisen på Kibbutz Yagur-sommerleir i Israel. Her traff han den finske skjønnheten Kirsti Mariaa – et møte som skulle komme til å sette kraftige spor etter seg på norsk musikkscene gjennom hele 2000-tallet. De to slo seg ned på det lille stedet Moi i Rogaland, hvor de oppdro fem barn under sterkt religiøse forhold. Faren forsørget familien på syv som kirkeorganist.

25 år senere er Nikolaisen-barna «overalt» i norsk musikkbransje. Glampunkerne Silver, med en rabiat og blond Ivar Nikolaisen i front, blir årets by:Larm-hype 2001. Noen år senere sitter søster Elvira i stolen hos Fredrik Skavlan, som nasjonal popstjerne med platinasalg og radiohits. Men når tidenes beste norske album skal listes opp, er det storebror Emil Nikolaisen og Serena-Maneesh  fra 2005 som trekkes frem.

Koblingen mellom rock’n’roll og religion er velkjent. Begge deler tilbyr en transcendental opplevelse og flukt fra hverdagens harde kår. Men dette er ikke bare relevant i sammenheng med svart «museumsmusikk» fra de amerikanske sørstatene. Visste du at Emil Nikolaisens amerikanske ekvivalent, alfahannen Jack White, vokste opp med foreldre som jobbet i den katolske menigheten i Detroit, som en av seks søsken, og lenge vurderte å bli kirketjener selv?

Det er vanskelig å si hvilken fugl Serena-Maneesh hadde vært. Ikke en majestetisk ørn, ikke en vakker svane, og ikke en skitten kråke. Men de har litt av alle. Det er en musikk med kontraster, og særlig den kontrasten som har vært påpekt siden dag en: Øredøvende volum og støyende gitarer, og hviskende, melodiøs vokal – gjerne mikset så lavt og badet i tilstrekkelig med romklang til at både tekst og sangferdigheter blir irrelevante. Shoegaze kalles sjangeren. Selve ur-bandet som blandet sukkersøte, uskyldige melodier med skjærende spetakkel, lærjakker og seksuelt avvik, var The Jesus and Mary Chain. Omtrent samtidig på åttitallet, fikk Spacemen 3 en undergrunnshit med «Walkin’ With Jesus». Man det holder å nevne bandet som stort sett all indierock begynner og slutter med: Velvet Underground. De hadde allerede på sekstitallet en nydelig sang med den grensoverskridende tittelen «Jesus». Men dette handler nok mer om forholdet mellom rus og religion: Heroinen opphever følelsen av tid og rom, og i kombinasjon med musikken oppstår en sensasjon som likner frelsen; messias-motivet fungerer som en metafor for outsiderens heltemodige triumf overfor en korrupt virkelighet.  Nikolaisen-barna går ikke lenger enn noen pils på Youngstorget, men rockemusikkens evne til å kanalisere «det indre«, og ekstasen man finner i selve soundet, er de helt med på.

Det er den helt sømløse inkorporeringen av 30 år med alternativrock som musikkelskeren Emil har nilyttet til, som gjør Serena-Maneesh til et potent band som uttrykker tidsånden. Det må også nevnes at han kan skrive melodier av stor originalitet, som lett kan måle seg med det beste innen sjangeren. En annen snodig «twist», er deres utpregede rocka og fucked-up stil. «Styggvakkert» er kanskje det rette ordet. De har evne til å flyte umerkelig fra panoramautsikt til bakgården; fuzzgitarene går fra Harley-Davidson til epleskrott, trommene fra katedralen til pissoaret. Sjelden har et norsk rockeband sett så tøft ut også; anført av Emil med poncho, pannebånd og Fender Jazzmaster og hans lillesøster Hilma på bass, som overhodet ikke står tilbake for Sonic Youths Kim Gordon på kulhetsskalaen.

Serena-Maneesh åpnet med det klassiske førstekuttet «Drain Cosmetics» og foretok den mest ærefulle reisen en plate kan ta. De kom ut av intet, på den lokale indielabelen Honeymilk. Skiva fikk gode anmeldelser, men knapt nok i dagspressen, og først etter en word-of-mouth-fase fikk den mesterverk-status. Skritt for skritt gikk bandet fra internasjonale distributører til prestisjefylte indielabeler. De ble oppdaget av andre musikere og turnerte de neste to årene over hele verden som supportband for Nine Inch Nails, Dandy Warhols og Oasis. Da de slapp sin neste plate, var det som en internasjonal act. I en indierock-kontekst bør de regnes som en utenlandssuksess på linje med Röyksopp og Dimmu Borgir.

Året etter Serena-Maneesh, kom plater med 120 Days og Lionheart Brothers, og man kan snakke om et generasjonsskifte i norsk rock. Likevel ser man et halvt tiår senere at disse bandene har til gode å bli folkekjære her til lands, på samme måte som nittitallsgenerasjonen med band som Kaizers Orchestra, BigBang, Madrugada og Turboneger ble.

Knut Schreiner

Musiker

Medvirkende:

Emil Nikolaisen (vokal, gitar, bass, keyboards, vibrafon, mandolin, perkusjon)

Tommy Akerholdt (trommer)

Øvrige medvirkende:

Sondre Tristan Midttun, Eivind Schou, Elvira Nikolaisen, Anders Møller, David Wallumrød, Anders Salomon Lidal, Lina Holmstrøm, Håvard Krogedal, Martin Bisi, Harald Frøland, Sufjan Stevens, Espen Høydalsvik, Inge Svege, Greg Norman,

Hilde Bialach, Dag Stiberg, Daniel C. Smith og Asle Eikrem

Produsent:

Emil Nikolaisen