Morgenbladet Topp 100

Historiseringen av norsk rock har den såkalte «gullalderen» på 1980-tallet som et viktig omdreiningspunkt. De fire bandene som er mest sentrale i denne perioden – DumDum Boys, Raga Rockers, deLillos og Jokke & Valentinerne – er behørig kanonisert, og dermed også omspunnet av myter. Rundt 1989 snakket for eksempel en venn av meg om alle platene Raga hadde laget før debutalbumet. Ja, for het ikke platen The Return of the Raga Rockers, kanskje?

Dette var bare en av flere myter om bandet. De sikret imidlertid sin posisjon med noen viktige strategier. De sang på norsk, og de turnerte og presenterte musikken sin for publikum Norge rundt. På åttitallet var de et forbilde for ungdom som startet band, og aviser som Rock Furore skrev om de mange Raga-kopistene på lokale scener. Dermed kommer musikken også i fokus: Dette var såpass enkle sanger at også unge bandspirer kunne lære seg dem.

The Return … viser bandet fra en mer leken side enn det monotone uttrykket på de senere platene. Her kommer musikken ut av postpunken, det er bassen heller enn gitaren som spiller riffene, og synthesizer, piano og støyelementer har fremtredende roller. Vokalist Michael Krohn synger med mindre satt selvsikkerhet enn på bandets senere plater; han er mer frempå, mer angstrock, og tillater seg å bruke flere av mulighetene som ligger i stemmen. Produksjonen har tålt tidens tann overraskende godt, i motsetning til den mer uformelige lyden på senere plater som Varme dager og Blaff.

Et markant trekk i tekstene er Krohns tilskuerrolle. Sangene fremstår som en serie ironiske kommentarer – til punken («Idiot rock»), rockemytologien («Drept kjendis»), foreldre og sosialdemokrati («Når knoklene blir til gelé») og skjønnhetsidealer («Rips»). Krohn er en passiv betrakter i mange av sangene, noe han også tematiserer i «Depp»: Urban kjedsomhet og tafatthet skulle bli et av hans yndlingstemaer.

Men den passive rollen ble like gjerne et aktivum for fansen. Åpningsscenen i filmen Mannen som elsket Yngve (2008) er talende i så måte: Her synger de to hovedpersonene jublende «Når knoklene blir til gelé» til hverandre under en klassetur i fjellet. Musikk og identitet på 1980- og 1990-tallet dreide seg for mange om å finne et fellesskap gjennom Raga Rockers’ musikk. Dét er ingen liten ting å bli husket for.

Jon Mikkel Broch Ålvik

Stipendiat i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og musikkanmelder i Morgenbladet

Medvirkende:

Michael Krohn (vokal)

Livio Aiello (bass)

Bruno Hovden (gitar)

Jan Kristiansen (trommer)

Øvrige medvirkende:

Johnny Yen, Kristin Hirsch og Lasse Ljögodt

Produsent:

Helge Gaarder