Morgenbladet Topp 100

Maskiner i nirvana åpner med en ikonisk frikesang – en slags frikere i alle land, foren dere - der energi og livsglød hentes fra oppgjøret med et påstått livstrett og dekadent borgerskap (Bare ideen om et borgerskap: Åh, du glade 80-tall!). Signaturlåta «Maskiner i nirvana» sier det hele, i sin snerrende forakt for den satte middelklassemakt der «begge stemmer Høyre og ingen onanerer  / De er maskiner i nirvana / De har fått det som de vil».

Men: En mild uro senker seg når andrelåta, «Sannhet på boks», utbasunerer at «Vi tenkte tanker / tenkt tusen ganger før / om et alternativt liv / til den borgerlige død».  Jeg husker ennå usikkerheten jeg den gang følte over at frike-livsstilen jeg selv nylig hadde vervet meg til, ble så kontant plassert som en ny form for konformitet av ham som var vår helt og idol. I ettertid ser jeg at nettopp kombinasjonen av identifikasjon og ironi gjorde Michael Krohn til det perfekte rockeikon, både for dem som hadde buttons med «Stopp pelsdyrnæringa» – og dem av oss som flirte skjevt av buttonfolket og som – ukjent for oss – allerede hadde blitt karakterisert som generasjon via tredje siste bokstav i det engelske alfabetet.

Tredjelåta «Dårlig karma», om hvordan vi forholder oss til nyheten «stakkars lille negerbarn», ironiserer med samme type angrep mot to flanker samtidig over kravet om politiske engasjert kunst – men tar også selv den likegyldige narsissismen i skole: «Men det er ikke noe / jeg kan gjøre med det / Alle er sin egen lykkes smed».

«En aldri opphørende jakt etter en ikke-totaliserende estetikk», kalte Johann Grip denne strategien i en analyse som ble Raga til del i intet mindre enn Vagant – komplett med referanser til Paul De Man, Heidegger, Adorno og Friedrich Schiller.

Det er vanskelig sagt, men jeg tror Grip har rett: Når Krohn skriver om «Skjønnhet» som fascistoid ideal, iscenesetter han på den samme plata selv aspekter ved de samme idealene: «Bandet står som Skjønnhetens alter ego, eller publikums (for)fører, om man vil, og tilhørerne er dens villige ofre som lar seg binde» (Grip, 1990).

«Ekspander eller dø» skriker Krohn, og lyder ikke langt unna å rope om mer Lebensraum for den sterke individualist han som rockevokalist kroppsliggjør. Tekstene kan både leses som et rop om engasjement – «det liberale Europa er på vei rett ned i dass» – og det motsatte, men lar oss aldri slå oss til ro med noen av delene. Et overordnet, totalt perspektiv er like umulig som å få penger nok til neste lørdagsfyll i det krohnske univers («Blakk»: «Jeg er for lat til å jobbe / For feig til å stjele / For stolt til å tigge spenn»).

Vi «lærer oss å like lukten av dritt,» som det heter i «Sannhet på boks». Og Krohn lærer oss å hate oss selv der vi ligger med nesa i dritten. Men tilbyr oss samtidig å elske tanken på vårt «egentlige», frie grandiose selv – modellert på rockestjernens ikonografi. Før vi i neste øyeblikk igjen hater den iscenesatte, perfekt totalitære fasade – «Skjønnhet, Sieg Heil / Vi vil ha skjønnhet» – som om det gjaldt bare de andre. Det lukter dritt, men vi liker det.

Ane Farsethås

Redaksjonssjef i Morgenbladet

Medvirkende:

Michael Krohn (vokal)

Livio Aiello (bass)

Bruno Hovden (gitar)

Jan Kristiansen (trommer)

Tore Berg (gitar)

Øvrige medvirkende:

Ståle Hoff

Produsent:

Raga Rockers