Morgenbladet Topp 100

Noen vil kanskje være overrasket over å se den relativt obskure albumdebuten (og foreløpig eneste albumet) fra den mildt sagt tilbaketrukne østkantrapperen Opaque såpass høyt oppe på en slik kåring. De med ørene festet til såkalte undergrunnskretser, det vil si, de som kjenner mange med usunn interesse for musikk, vet imidlertid at dette underpromoterte (mye takket være rapperen selv) og ved utgivelsen stort sett skuldertrekkmottatte (fra en dengang lite rapkompetent anmelderstand) albumet er av den typen det blir tisket stadig mer høylytt om som en «oversett norsk klassiker». Det er visst noe spesielt med dette albumet, men hva?

Den musikalske grunnformelen er kanskje noe uortodoks, men i utgangspunktet likevel ikke noen forutsetning for musikalsk suksess, tvert imot: en her og der svært løst kamuflert norsk adaptasjon av de mest outrert funkorienterte øyeblikkene til den relativt obskure California-rapperen Kokane, og hans enda mer obskure produsent Cold187um (fra gruppen Above The Law). Et uventet trekk, særlig på den tiden, av produsent Tommy Tee med sitt rap-puristrykte (her skal vi diskré minne dere på at han på tross av dette ryktet allerede langt tidligere på nittitallet hadde beskjeftiget seg med såvel breakbeat house med Per Martinsen, og et slags jazz/pop/fusion-album med saksofonist Helen Eriksen). Men nettopp dette formatet vekket tilsynelatende ukjente, mer lekne sider opp, som man kan argumentere for at Tee den dag i dag drar veksler på ved anledning. Leken, men dels bekmørk funk. For i likhet med, om ikke i enda større grad enn forbildet Kokane, skjønte Opaque å gjenkjenne det nær-okkulte mørket, det elementet av fare og uro som ligger gjemt bak de fargesprakende kostymene i George Clintons P-Funk-univers. Han bruker det som springbrett til levende fortellinger fra den høyst virkelige skyggesiden av Oslos sene nittitall, når moroa hadde gått ut av raveballongen og brutale småkriminelle hang på morgenklubber med MDMA-senskadede, altfor tidlig aldrende skjønnhetsdronninger. «Short Stories» heter en av låtene , men samtidslitteraturen har til gode å trenge inn på dette ukjente, allerede snart glemte Oslo som skildres så effektivt her. Gourmet Garbage er et album som ikke opererer med det kunstige skillet mellom lek og alvor, mellom besk, bekmørk humor og blodig, komisk alvor. En bebudet semioppfølger, fra Tommy og Opaques herrekor The Loudmouf Choir, ventes stadig «next week», men neste uke ser etter ryktene å dømme ut til å nærme seg nå. På høy tid!

Martin Bjørnersen

Skribent og musiker

Medvirkende:

Opaque

Produsent:

Tommy Tee