Morgenbladet Topp 100

Hvis det var et norsk svar på Bob Dylan, var det selvsagt Ole Paus.

La oss ikke forvirres av at Dylan i USA ofte ble omtalt som folkrock, i Norge gikk folkrocken en helt annen vei fra Folque og Kong Lavring til Gåte. Nei, hovedelementene hos Dylan, altså poesi med musikk som ikke bare er god i seg selv, men også understreker og forsterker teksten, finnes på alle de tidlige Ole Paus-platene, men Garman er den fremste.

Visesmeden Ole Paus, ungdommelig riksmålsforkjemper på Katedralskolen og oppdaget av Alf Cranner, hadde debutert med Der ute – der inne i 1970. To år senere var han blitt en moden, fullblods artist på 25 som fylte 14 spor med alle de vanskelige følelsene og noen av de helt enkle. Bak ham lå bandet, 72/73-utgaven av Pussycats, og ventet på en sjanse til å gi låtene et tøffere rockepreg.

Bringing it all back to Club 7, med andre ord.

Garman hadde hele spekteret og signaliserte sine hensikter og sin bredde allerede på de to åpningssangene, den stillferdige men viktige introen «Fra først av», hvor Paus postulerer at musikken alltid er en del av menneskets liv, og spor nummer to, den livsbejaende allsangklassikeren «Nå kommer jeg og tar deg» (nei, den er ikke skrevet av CC Cowboys.)

Variasjon og musikalitet er hele ideen på denne platen. «De elendiges baron» er tredelt: Den åpner som en fet talking blues, en satire om norsk politisk selvtilfredshet, mellompartiet er et saksofondrevet cooljazzparti som igjen følges av en tungt Cohen-inspirert ballade til dronningen som en gang hadde hundre riddere.

Tekstene er like varierte som musikken, selv om kjærlighetstapet selvsagt dukker opp med jevne mellomrom. Panteismen i «Vi er en del av samme sjel, og alle glør er en del av samme flamme igjen» («Sett deg ned») avløses av det galgenhumoristiske «Det er hardt å være taper der tapere er forbudt» («Du kaller det vakker musikk»). Av og til er ordekvilibrismen på høyde med Øystein Sunde, men med sårere undertoner og en krafsende selvironi. Andre ganger er det myke, trøstende linjer, som en arm rundt en venns skulder.

Høydepunktene står i kø, men rockerne «Leieboer» og «Harde tider» splittes av «Jacobs vise», det nærmeste vi kommer «Eleanor Rigby» på norsk, og det kan umulig bli feil.

Det er umulig å omtale Garman uten å nevne at den også er en perfekt tidskapsel. Det tidlige 70-tallets Oslo står og roper på deg fra hvert spor på denne utgivelsen: Unge, følsomme menn med store drømmer og flammende begjær rusler gatelangs i kalde morgenvinder, på vei hjem fra venninner de håper skal bli noe mer.

Kanskje et bedre og varmere liv er mulig, spør Paus anno 1972, og uansett, konkluderer han, er det ingen ting å være redd for.

Nei, selvsagt ikke.

Lasse Midttun

Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:

Ole Paus, Bror Dahl, Trond Graff, Bjørn Henriksen, Knut Johansen og Sverre Kjelsberg

Produsent:

Stein Robert Ludvigsen