Morgenbladet Topp 100

Den som av en eller annen grunn skulle trenge et eksempel på musikk som er typisk for epoken den ble gitt ut og i tillegg ikke har hatt spesielt lang holdbarhet, bør begynne å lete blant historiens mange eksempler på sjangerblanding med utgangspunkt i jazz. Her er misfostrene tallrike og ofte like livskraftige som Frankensteins monster.

Nils Petter Molværs Khmer kom ut i 1997. Den overrasket med sin blanding av Miles Davis-inspirert trompetspill, effektbelagte gitarer og tunge trip hop-rytmer. I årene som fulgte skulle vi se formuleringer som «Den nye norske jazz-bølgen, med Nils Petter Molvær i spissen» og «Ungjazz, det swinger, er hett og hipt». Og nettopp Khmer ble et symbol på den optimismen som omsluttet norsk jazz. Musikkformen hadde fått ny relevans. Den kunne på ny knytte seg til strømninger i tiden. Og den nådde ut til en ny generasjon.

Mye annet skjedde også mot slutten av 1990-tallet. I Oslo ble Blå grunnlagt i 1998, jazzklubben som på symptomatisk vis var så mye mer enn en jazzklubb. Andre band, som først Supersilent og deretter en hel horde, fikk internasjonal oppmerksomhet og anerkjennelse.

Samtidig var forestillingen om at elektronisk musikk skulle ta over etter rocken utbredt. Gitaristen var død, nå var det dj-en som var konge, eller som Molvær selv uttalte til Dagbladet i oktober 1997: «DJ-en er på mange måter vår tids jazzmusiker. Alle musikkformer tømmer seg og dør hvis de ikke tilføres ny energi. Det er det DJ-ene gjør. Det handler om estetikk og timing – og om dristighet.»

Nå er det ikke lett å unngå å humre når man leser slike uttalelser nesten 15 år senere, men Khmer er det heldigvis ingen grunn til å le av. I motsetning til den vanlige skjebnen som lides av de aller fleste jazzhybrider, høres ikke Khmer like datert ut, og slett ikke som et trendy påfunn.

Mye av grunnen til det er nok den elektroniske lydpaletten. Her unngår Molvær og hans medmusikere urbane og tidstypiske klanger. Basstrommene er som hjerteslag, og assosiasjonene styres mer i retning av tidløsheter som jord, sand og vann. Produksjonen er forholdsvis røff og upolert. Det er bare selve rytmene, seige som de er, som minner om den typen kortlivet musikk fra samme tid som gjerne ble brukt til avkjøling blant de som hadde vært på ecstasy for få timer siden.

Denne platen er et dokument fra den gangen norsk jazz plutselig var friskere enn på lenge. Men Khmer var friskest først.

Svein Egil Hatlevik

Journalist og musiker. Musikkanmelder i Morgenbladet

Medvirkende:

Nils Petter Molvær, Eivind Aarset, Ulf Holand, Morten Mølster, Roger Ludvigsen, Rune Arnesen og Reidar Skår

Produsent:

Manfred Eicher og Ulf Holand