Morgenbladet Topp 100

Den originale vinylutgaven av Motorpsychos Demon Box fra 1993 gjør det enklere å se hva slags utgivelse dette var: Et uhyre vellykket første forsøk på å lage det arketypiske og rock-mytiske dobbeltalbumet.

De største i rockhistorien hadde hvert sitt: The Beatles’ The Beatles (1968), The Rolling Stones’ Exile on Main Street (1972) og Led Zeppelins Physical Graffiti (1975). Keith Richards og Jimmy Page vil begge peke på dobbeltalbumene som sine største musikalske triumfer, og Paul McCartneys uttalelse om The Beatles er legendarisk: «It’s the bloody Beatles’ White Album. Shut up!»

Slike album er det ikke alle forunt å lage. De er ikke bare lengre, men annerledes tenkt og utført. Musikken må ha flyt i flere retninger, bandet må ha flere stilarter og teknikker i hodet og blodet, og lykkes med å sette det hele sammen til et faktisk kunstverk, ja, band som ikke ser på musikken sin som kunst, need not apply i denne sjangeren.

Motorpsychos Bent Sæther er en stor beundrer av Norges første dobbeltalbum, Junipher Greenes Friendship (1971), men ingen har lykkes bedre her hjemme enn hans eget band, som alltid har vært et helt eksepsjonelt oppkomme av kreativitet. Og det er på Demon Box bandets fryktinngytende bredde først kommer til uttrykk. Åpneren «Waiting for the One» er den perfekte sommerlåten, en innertier av lettskvulpende bølger, blafrende hår og livsbejaende vestkyst-americana, og den leder over i «Nothing to Say», en Motorpsycho-klassiker som med uimotståelig grunge-trykk matcher selveste Nirvana.

Låten ville for de fleste band vært best i katalogen, her er den ikke engang den beste på platen. Det er nemlig tittelsporet. Hadde ikke bandet laget noe annet enn denne 17 minutter lange titanen, ville Motorpsycho likevel vært garantert en plass i norsk rocks kanon. En ulmende intro leder over til et valkyrieritt av riff, som så blir erstattet av Deathprods uforlignelige elektronikastøy, men hvor bassen rugger rytmisk videre i underlaget som en påminnelse om at bandet bare venter på å ta opp igjen hovedtemaet med fornyet kraft, hvilket de gjør.

Albumet kombinerer de forskjelligste sjangre. I «Sunchild» kombineres fuzzrock med countryvokal, et varsel om bandets senere Tussler-prosjekt, hvor låten for øvrig gjentas. Avslutteren «The One That Got Away» er en hardere, skarpere versjon av åpningslåten, et episk fortellergrep kanskje mest kjent fra Neil Young-album som Rust Never Sleeps og Freedom.

Så det eneste negative ved denne cd-en er egentlig at den ikke er den doble vinylen. Sistnevnte inneholder nemlig mesterverket «Mountain», en nesten ubegripelig god vri på den ustyrlige og viltvoksende protometallen fra pionerband som Blue Cheer, bare bedre spilt og oppdatert med ekstra elektronikk, orgel og barpiano. Så skaff deg The Mountain EP også. Nei, ikke diskuter, bare gjør det.

Lasse Midttun

Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:

Bent Sæther (vokal, bass)

Hans Magnus Ryan (gitar, vokal)

Håkon Gebhardt (trommer)

Øvrige medvirkende:

Lars Lien, Deathprod., Vegar Moen og Matt Burt

Produsent:

Motorpsycho og Deathprod