Morgenbladet Topp 100

Blissard. Det er ikke bare et genialt ordspill, det er også et genialt album. I mine ører det beste norske albumet noensinne utgitt. Rett og slett. Det er få plater jeg har hørt så mye på som Blissard, få plater som har forandret livet så intenst og forløsende som denne. Det var soundtracket til mitt liv som 17-åring, det var soundtracket mens jeg bodde i Trondheim og skrev min første bok for ti år siden, det er soundtracket til hverdagen i tjuefem varmegrader hjemme i Oslo klokken halv tolv den siste kvelden i juli 2011. Det er Motorpsycho på sitt aller beste, alltid egenrådig, interessant, komplisert og uforutsigbart, også etter femten år. Det er musikalsk intrikate konstruksjoner og brudd, samtidig som det aldri, ikke et øyeblikk, mister sin … swing. Beslektet blant annet med Sonic Youths Daydream Nation (1988) og My Bloody Valentines Loveless (1991) ligger det et sted mellom klassisk motorpsychisk støyutforskning og mer tilgjengelig, glup rock.

Platen ble innspilt i Stockholms legendariske Atlantis studio og høres usedvanlig varm, fyldig og massiv ut, til tross for bruken av de billigste gitarene de fikk fatt i. Å høre den er litt som å sitte med en god parkas inntil gamle rørforsterkere. Blissard var nok langt på vei skrevet av bassist og vokalist Bent Sæther alene, men det hele oppleves som et stort teamarbeid, hvor hele kjernen av Motorpsychofamilien gjør sitt for å øke trykket: Bent Sæther, Snah, Gebhardt, Morten Fagervik, Deathprod og Matt Burt bidrar som om det sto om livet, og mye tyder på at det også gjorde det den høsten, et være eller ikke være for Motorpsycho som sørger for å gi hvert eneste spor, hver eneste lyd, hver eneste bakgrunnstekstur og detalj en forsterket mening, viktighet og intensitet. Det er lyden av musikk som brenner. Og de kommer på rekke og rad, fra «Sinful, Wind-Borne» til «Greener» til «The Nerve Tattoo» og «Sonic Teenage Guinevere», helt frem til Deathprods melankolske avslutning på sistesporet. Eller tilbake til det like forsiktige, skjulte åpningssporet, som bare kan høres hvis man er så heldig å ha en gammel cd-spiller som tillater lytteren å spole bakover fra start, til det magiske punktet, hvor det egentlig starter: 8.35.

Johan Harstad

Forfatter

Medvirkende:

Bent Sæther (vokal, bass, gitar)

Hans Magnus Ryan (gitar, vokal)

Håkon Gebhardt (trommer)

Øvrige medvirkende:

Morten Fagervik, Deathprod, Ole Henrik Moe, Bitten Forsudd, Matt Burt, Rolf Yngve Uggen og M. Banto

Produsent:

Bent Sæther og Deathprod