Morgenbladet Topp 100

Forventningene var høye før utgivelsen av Midnight Choirs tredje album, Amsterdam Stranded.

Allerede på sin første lp hadde Skienstrioen pekt seg ut som noe av det mest lovende i norsk musikkliv, men oppfølgeren Olsen’s Lot vekket enda større forhåpninger. De toppet sin egen opprinnelige uptempo rootsrock med «Sister of Mercy», men låter som åpneren «Long Hard Ride»og platens lengste kutt «The Ballad of Emma DeLoner» var rett og slett forbløffende. Utsøkt vakre, melankolske, episke.

Da Amsterdam Stranded utkom i 1998, var det likevel en plate på et enda høyere nivå. Fra første til siste øyeblikk er albumet stillfarende, men intenst, sangene er hele tiden på kanten av å eksplodere i følelser, noe Paal Flaata viderefører gjennom en av de mest fremstående vokalprestasjonene på noe norsk album noensinne. Det er som om komponist Al DeLoner (Atle Bystrøm) har gjort alt han har kunnet for å la bandkollegaens stemme få boltre seg: Oppe og nede i registeret, og fra mumlende hvisking til fullt pådrag, gjerne i en og samme sang.

Dette er et eksistensielt album, et rop fra kanten, fra et sted med total tvil, hvor alt stilles spørsmål ved, alt trues med undergang og oppløsning. Ingenting er for stort eller for omfattende til ikke å bli med på Amsterdam Stranded.

Den frysningsfremkallende åpningslåten «Harbor Hope» presenterer en tilværelse emosjonelt totalt på bunnen: «Lost my religion, the path to God, friends and children, a warm woman’s heart». I «October 8» reflekteres selv Jesu lidelse når Flaata foretar en av sine akrobatiske vokale øvelser, som løfter en sang fra en tilståelse om kalde, troløse netter til en hjerteskjærende bønn. «Father, for 30 years, have I walked this earth…»

Og når man spør seg hvor langt i åpenhet om menneskets tilstand og Guds fravær denne platen egentlig har tenkt seg, kommer «The Mercy of Maria». Fyll, begjær og demoner herjer, men Maria er der. Om det er den kyske, som befrir fra kjødets forhåpninger eller en Magdalena som oppfyller dem? Må det være enten den ene eller den andre?

Bak tekster som konstant er utspent mellom rus og bakrus, mellom erotikk og ensomhet, mellom demoner og frelse, bølger og duver melodiene, som i «Muddy River of Loneliness» og «Dear Friend», hvor spinkle akkorder, små krusninger på stille vann eskalerer til virvlende fossestryk av musikk.

Det er høyrisikomusikk: Med det aller minste feiltrinn i melodier, fremførelse, arrangement eller produksjon kunne det ekstreme materialet på denne platen ha falt pladask. I stedet er ikke bare musikken god nok, men eksepsjonelt god. Hver eneste låt er umiddelbart minneverdig.

Det er en mirakuløs plate. Selv hjerter av stein mykner i møte med Amsterdam Stranded.

Lasse Midttun

Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:

Paal Flaata (vokal)

Ron Olsen (bass, piano)

Al DeLoner (piano, orgel, munnspill, gitar)

Øvrige medvirkende:

Terri Moeller, Mark Nichols, Orquestra de Camara, Horns of Cool Hipnoise

Produsent:

Chris Eckman