Morgenbladet Topp 100

Få plater er omkranset av så høy grad av mytebygging som de første sporadiske utgivelsene til Mayhem. Noe som selvfølgelig hører sammen med den voldsomme turbulensen som omga dette bandet, hvis tidlige historie er kantet av drap, selvmord og vond, brå død. Alle kan denne historien. Langt færre, faktiskt bare de genuint interesserte, har gitt deres første manifestasjon på vinyl noe særlig oppmerksomhet. Kastet ut i verden så tidlig som 1987 var Deathcrush på samme tid en akkumulasjon av den tidens strømninger og ideer innenfor heavy metals forskjellige nisjer, som et varsel om hva som skulle komme. Lenge før tabloidene hadde noen grunn til å vite noe om dette, og stavkirkene fortsatt sto relativt trygt, slamret denne fanatiske gjengen av visjonære på kollisjonskurs sammen det som fortsatt i 2011 svinger med en særdeles høy grad av nihilistisk brutalitet. Umulig å høre på i dag uten å forholde seg til den konteksten platen nå blir forstått i, selvfølgelig. Tiden har sånn sett fart godt frem med denne musikken, selv om musikken kanskje ikke har vært like grei med tiden. I retrospekt er det lett å se spor av det som skulle komme, fra den for sin tid komplett uventede innledningen av Conrad Schnitzler – «Silvester Anfang» ­- som, foruten å være dypt forstyrrende og foruroligende i seg selv, også hintet til den grad av progressivitet som skulle utmerke de band som etter hvert reannekterte definisjonen «black metal», og gjorde det til noe norsk, der sjangeren etter hvert muterte til en grotesk hybrid av hardcorepunk og svulstig symfonirock i kontinuerlig bevegelse. På Deathcrush ligger disse komponentene til en aggressiv avantgarde fortsatt bare og ulmer under den hensynsløst trashy overflaten der hvert spor virker som en spydig kommentar til det foregående. Holdt opp mot de Mayhem-utgivelser som ligger nærmere i tid vil dette selvfølgelig fremstå som noe uraffinert, men 24 år senere er denne miksen av senpubertalt raseri og ustoppelig entusiasme vanskelig å ikke sette pris på, selv hvis man klarer å løsrive det fra sin historie og bare gjør som det opprinnelig var tenkt: Skrur opp volumet på maks og slår vilt ikring seg. Men med fasit i hånd og nå klassiske riffbaserte spor som tittelsporet og den i visse miljøer kanoniserte «Chainsaw Gutsfuck» i headsetet, er det like vanskelig ikke å bli berørt av hva som klassifiserer til å være verdens mest forunderlige historie om et band. Og det begynte altså med dette.

Tommy Olsson

Kunstner og skribent

Medvirkende:

Maniac (vokal)

Messiah (vokal)

Euronymous (gitar)

Necrobutcher (bass)

Manheim (trommer)

Produsent:

Mayhem og Erik Avnskog