Morgenbladet Topp 100

Man kan godt si at Marit Larsen ble allemannseie med sin første soloplate. Under the Surface bidro også til å etablere henne som en salgbar motpol til M2M-kollegaen Marion Ravn. Ikke rart minst én anmelder omtalte Under the Surface som en «søt hevn». Begge ord gir på sitt vis mening: Larsen blir gjerne omtalt som først og fremst «søt», mens det lot til å glede folk at «hevnen» ble den beskjedne halvdelen av M2M til del – den av jentene som er uten plett og lyte.

Her spiller Larsen på kategoriske oppfatninger av korrekt feminin oppførsel. Hun ser bort eller ned på omslagsbildene, men hintet av et smil vitner om at hun gjør det med vitende og vilje. Hun regisserer sin egen naivitet med hell. Under the Surface er på mange måter en kløktig iscenesettelse av normalitet: Larsen lykkes i å fremstille seg selv som nabojenta som tilfeldigvis er blitt oppdaget der hun sitter med sin fantastiske musikk. Ikke noen liten bedrift, med tanke på at hun har vært popstjerne siden tenårene. Men heller ikke uventet, ettersom det å kunne gjenoppfinne seg selv er en viktig del av en popstjernes tilværelse.

Og musikken låter praktfullt. Larsen går høyt ut i tittelsangen, med sin valsetakt og sitt musikalaktige strykertema, og den fengende «Don’t Save Me». Tekstene dreier seg om «du» og «jeg», men ordene virker også så private at de kunne vært jeg-personens fortrolige samtale med seg selv: Lytteren får tilsynelatende et innblikk i fortellerens dagbok. Larsens «jeg» er ofte den flinke piken som ser kritisk på sitt eget forbedringspotensial: I tittelkuttet er det hun som må ta i tu med sin sjalusi, i «Recent Illusion» er det hun som føler og krever for mye. Det finnes heldigvis unntak, som countrypastisjen «Only A Fool», hvor hun er den som aktivt legger et forhold bak seg.

Bandet, med sin overveiende akustiske instrumentering, underbygger stemmens fortellinger. Inntrykket av «jeg» som en litt tafatt person som sitter og tenker og venter, er derfor aldri entydig: Det låter rockeband av sanger som «This Time Tomorrow» og «Come Closer». Noe av æren må utvilsomt tilskrives platens sterke mann, produsent Kåre Chr. Vestrheim. Alle sangene holder ikke like høyt nivå, men de beste øyeblikkene bærer bud om at Larsen skulle komme til å overgå seg selv som låtskriver på oppfølgeren, The Chase.

Jon Mikkel Broch Ålvik

Stipendiat i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og musikkanmelder i Morgenbladet

Medvirkende:

Marit Larsen, Kåre Chr. Vestrheim, Thomas Tofte, Martin Horntveth, Marius Graff, Steffen Blindheim, Frode Larsen, Øyvind Fossheim, Vegar Johnsen, Stine Rem Aarønes, Silje Haugan, Jon Wien Sønstebø, Stig Ove Ose, Audun André Sandvik, Torstein Lofthus, Erland Dahlen, Mike Hartung, Geir Sundstøl, Hans-Christer Rosbach, Odd Nordstoga, Kaja Pettersen, Trude Eick, Eirik Øien, Øyvind Brekke og Thom Hell

Produsent:

Kåre Chr. Vestrheim