Morgenbladet Topp 100

Rachmaninovs myke melodilinje slynger seg som en konditors løkkeskrift på en bløtkake. Under marsipanlokket ligger lag på lag med motstemmer og akkorder, saftige og fyldige til det søtladne. Men har bakverket substans? Den tredje klaverkonserten har overvunnet kritikernes negative smaksdommer og skrevet seg inn det store repertoaret på en måte som neppe kan motsies. Når Leif Ove Andsnes her spiller den inn for andre gang, gir han ut en av sine beste og lekreste plater.

Konserten ble skrevet til Rachmaninovs store konsertturné i USA i 1909, og han øvde den inn på Amerikabåten. Han grudde seg til turneen fordi han måtte være borte fra hjemlandet, kona og datteren, men det kostet ham lite å innstudere en av tidenes vanskeligste klaverstemmer på et pappklaver i lugaren. Den alvorstunge aristokraten var sin tids kanskje største pianovirtuos, men han matches av Leif Ove, som lærte seg verket som 21-åring, før denne nye og vellagrede versjonen ble gitt ut i fjor.

Kan marsipan være melankolsk? Jeg hører hvordan satsen blir lettere og luftigere hos Andsnes enn i de mektige og mettende tolkningene som har vært vanlige. Pappano og orkesteret følger Andsnes uten overlessethet.

Ingredienser og temaer gjennomtrenger hverandre i parallelle lag og forløp som lett kunne flyte sammen. Men dirigent og solist skjærer igjennom og stykker ut seksjonene i tydelige biter, uten at stoffet faller fra hverandre. I solokadensen velger Andsnes det mest symfoniske av to alternativer, mens Sergej selv foretrakk den lettere og mer glitrende varianten. Leif Oves klaver blir et eget, veritabelt orkester, lagt utenpå det andre, som et gjennomskinnelig lag.

Brokker av åpningstemaet er bevart også i den fjerde klaverkonserten, som ble fullført i 1926 etter år med skrivestans. Rachmaninov trengte penger til datteren, som nå var blitt enke, og skrev på ny for det amerikanske markedet. Stilen var imidlertid løpt fra ham, en krig var kommet imellom, og verk og kakesalg ble mindre vellykket enn sist.

Oppskriften virker mer utdatert, og løkkeskriften fikk et preg av skrivemaskin, tross senere revisjoner. Elementer fra Gershwin og Grieg står mot hverandre, og formen er mer oppstykket og abrupt. Andsnes og Pappano redder verket ved ikke å legge marsipanlokk over motsigelsene, men heller fremvise baksten i all sin usammenhengende tilstand, som et gjenopplivet forsøk fra et russisk eksilkjøkken i mellomkrigstidens USA.

Erling E. Guldbrandsen

Professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og musikkanmelder i Morgenbladet

Medvirkende:

Leif Ove Andsnes (piano)

London Symphony Orchestra (dirigent: Antonio Pappano)

Produsent:

John Fraser