Morgenbladet Topp 100

Hva treffer deg sterkest på en tur i norsk høyfjell? Er det ru granitt mot fingrene og den tette lukten av krekling, eller det mer opphøyde synet av fjerne blåner, som det stiger frem, gjennom timer med strevsom gange? Griegs musikalske miniatyrismer sto mot den tyske, symfoniske storformen som han hele livet strevde for å mestre. Som komponist resignerte han nok overfor fjellmassivenes langdistanseform, men underveis utviklet han et eget register for finstilte klanglige nyanser.

Leif Ove Andsnes snuser inn lyngen og følger kartlavens detaljer med fingertuppene, men blikket slipper aldri de lange linjene i Griegs norske fjellhorisont, som samtidig var en avart av Alpene, stedet for det egentlig sublime i tysk, romantisk musikk.

Romantikken var alltid tvetydig, og når Andsnes spiller Griegs a-mollkonsert, møtes to store romantikere i norsk musikk, fra hvert sitt århundre. Andsnes jevner ut avstanden ved å gjøre konserten mer symfonisk og mindre episodisk enn den kanskje var, eller er. Griegs flimrende stemninger løftes inn i et mer enhetlig verkbegrep, som delvis stammer fra det 20. århundres tilbakeblikk på det nittende. Samtidig er det få pianister som former fraser og detaljer mer følsomt og syngende enn Andsnes. Han har tatt med seg friskheten fra sin 1991-innspilling inn i denne mørkere og rikere versjonen fra 2003. Jansons dirigerer som om Griegs konsert hadde samme tyngde og formale konsekvens som hos Beethoven, men det har den neppe, og orkesteret klinger litt for massivt, særlig i yttersatsene.

 I de seks utvalgte lyriske stykkene blir de griegske harmoniene lyttet frem som hildringer over flygelet. Men det mest fascinerende på platen er balladen i g-moll, som Andsnes ikke spilte inn før i 2007, fordi han mente stykket var ujevnt. Han betoner her den stigende linjen frem til det avsluttende høydepunktet, før den melankolske folketonen kommer igjen. Nyansene er uovertrufne, men andre har gjort formen mindre streng. Sigurd Slåttebrekks innspilling fra 2010 stiller ut hver variasjon nesten som et nytt musikalsk sjangerstykke, innadvendt, springaraktig eller vilt. Begge tolkningene er mesterlige på sitt vis. Andsnes gir utsyn og overblikk og går langt og lenger enn langt for å redde verkets enhet. Samtidig får han meg til å høre at også blånenes fjerne linjer er dekket av krekling og lyng.

Erling E. Guldbrandsen

Professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og musikkanmelder i Morgenbladet

Medvirkende:

Leif Ove Andsnes og Berliner Filharmoniker (dirigent: Mariss Jansons)

Produsent:

John Fraser