Morgenbladet Topp 100

Mens Lars Lillo-Stenberg svevde over byen på en sky av stort sett vennligsinnede vestkantnevroser, lå Joachim Nielsen i en leilighet langt der nede i mørket et sted, med ketsjup på skjorta, i sentrum av stakkars Oslo, og betalte prisen for popen.

Sangene hans stinket av angst, asfalt og rutinemessig rus i så stor grad at det til tider nærmet seg parodien. Til gjengjeld var det ikke mange låtskrivere som kunne pumpe 2,5 promille inn i musikken og få hver celle i sangene til å synge og hjertet til å banke like høyt som Jokke – og samtidig være i stand til å skildre den store stumheten dagen derpå.

Det finnes de som innbiller seg at Joachim Nielsen gikk på tomgang da han tok med seg Petter Baarli (gitar, kor), Jørgen Wang (bass) og Runar «Kula» Johannessen (trommer) i studio for å spille inn Billig lykke i 1999, året før han døde av en overdose heroin. Sannheten er at Jokkes siste hele plate med Tourettes står seg like bra som det meste annet i katalogen hans. Ut fra settingen skulle man kanskje tro at dette er musikk som er blitt banket på plass i løpet av noen få minutter, passe seint på natta, med kong Alkohol i blodet og hodet i en gammel sang, men «Billig lykke»høres balansert, gjennomført og velprodusert ut. Det låter fett, rett og slett. Med Petter Baarli som en ekstra fyrbøter på gitar damper Jokke-lokomotivet gjennom Oslo med stor kraft og setter tydelige spor etter seg.

Det finnes de som mener at Joachim Nielsen var for rølpete til å fortjene sin egen gate i byen han elsket og hatet, men storheten hans som låtskriver handler ikke om at han levde som han levde, at han kikket seg i speilet og skrev om fylliker og narkomane, eller – minst av alt – at det gikk som det gikk. Hvis man klarer å se forbi tragikomikken og den fuktige retorikken, var Jokke først og fremst opptatt av å finne en mening i tilværelsen og noe menneskelig i «det store racet her i verden», som han synger et sted på denne platen.

Nå var det ikke slik at han alltid lyktes, verken med det ene eller det andre. Utgivelsene til Joachim Nielsen er notorisk ujevne. Men de gangene han traff, traff han som få. På sanger som «Du veit aldri når de kommer», «Halv» og «Han som alltid går» høres Jokke fortsatt ut som en rock’n’roll-urkraft, til tross for sine svakheter og begrensninger, sine hemmeligheter og komplekser.

Det finnes dem som er overbevist om at det en gang i tiden var tre store og én litt større i norsk rock. Si hei hvis vi møtes.

Ingve Aalbu

Journalist i Dalane Tidende, tidligere redaktør/skribent for det nedlagte musikknettstedet Pstereo.no og musikkanmelder i Morgenbladet

Medvirkende:

Joachim Nielsen (vokal, gitar)

Jørgen Wang (bass)

Runar Johannesen (trommer)

Petter Baarli (gitar, vokal)

Øvrige medvirkende:

Kjetil Moberg, Lars Birkelund, Bitten Forsudd, Anne Grethe Lunner, Martin Kaspersen, Baard Slagsvold, Michael Krohn, Arne Aarnes og Atle Karlsen

Produsent:

Rune Jørgensen og Jokke med Tourettes