Morgenbladet Topp 100

Vinteren 1988 var dagen endelig kommet for DumDum Boys’ debutplate. Trondheimerne hadde gått en lang vei gjennom den norske pønk- og nyveivundergrunnen, uten å helt passe inn i det musikalske klimaet. Men i løpet av en kort sesong snudde vinden; de gamle pønkerne i DumDum Boys signet med CBS, noe gitarist og låtskriver Kjartan Kristiansen parerte retorisk: «Skulle vi først selge oss, kunne vi først gjøre det med den største.» Det var ikke bare håndtrykket mellom undergrunnen og den etablerte musikkbransjen som er historisk interessant; DumDum Boys’ debutplate markerer et stemningsmessig skille, musikalsk og estetisk, i hvordan rockemusikk skulle formidles her til lands.

Den kalde systemkritikken og det pretensiøse alvoret som omga store deler av norsk nyveiv, hadde sluppet taket. Ved å legge til ordene «Na Na Na Na Na» etter «Blodig alvor» i albumtittelen, introduserte de det essensielle faktum at rock’n’roll i stor grad handler om enkle gleder og frihet. Mens mye norsk rock frem til Blodig Alvor lyder corny sammenliknet med det engelskamerikanske paradigmet, traff Prepple, Kjartan og co blink på sin debut – en plate som kan regnes som inngangen til den moderne, nåværende fasen av norsk rockehistorie.

Det skjedde omtrent slik: Hele det musikkinteresserte publikummet satt en lørdags formiddag konsentrert foran radioen (noen med fingeren på «rec»-knappen) for å høre Sigbjørn Nedlands program Pandoras Jukebox. Dette var nemlig på den tiden der store deler av musikkpublikummet hadde oppmerksomhet mot den samme platen i et par uker om gangen. Uten introduksjon satte de i gang sendingens første låt. 15 sekunders herlig riffing strømmet ut av høyttalerne; aggro som AC/DC, funky som Aerosmith og bøllete som Sex Pistols, deretter et trommebrekk, og så «breakdown», med en skikkelig rå stemme: «Det fins ikke piller mot møkkete vann». Det var ikke bare det at norsk rock aldri hadde vært så tøft, men det var noe med bandet, en slags «aura» av rockestjerneskap som gjorde dem uimotståelige. Over hele landet stilte unge gutter seg opp utenfor konsertlokaler for å se DumDum Boys: Akkurat da ville man ikke være Iggy eller Keith, men man tenkte «Hva ville Kjartan ha gjort?». DumDum Boys var rock’n’roll – endelig! – men det var en dybde og intelligens der, ikke minst låtskriverevner. Platens høydepunkt er klassikeren «En vill en», med killer tekstlinjer som «Spiser solnedganger som drops»; en av mange som etter hvert er blitt en del av det norske språk.

Mange vil nok komme trekkende med DumDum Boys’ andre plate som den virkelige klassikeren. Sant nok; det ekstatiske svalestupet av et tittelkutt på Splitter Pine er kanskje bandets fineste øyeblikk. Samtidig; med harry låter som «BoomBoom» og «Slave», hadde russen og streiten begynt å oppdage bandet, og alle vet hva som skjer da. Blodig Alvor er DumDum Boys’ beste plate fordi det var den som formet liv og identiteter.

Knut Schreiner

Musiker

Medvirkende:

Prepple Houmb (vokal)

Kjartan Kristiansen (gitar)

Sola Jonsen (trommer)

Persi Iveland (bass)

Øvrige medvirkende:

Odd Magne Gridseth, Ernst Viggo Sandbakk, John Pål Inderberg, Christian Schreiner, Carl Haakon Waadeland, Ivar Gafseth og Tor Brovold

Produsent:

Roger Valstad og DumDum Boys