Morgenbladet Topp 100

Senhøsten 1992 ble det arrangert en rockefestival på det udefinerbare stedet Slurpen ved Lakkegata skole i Oslo. På scenen og blant publikum befant det seg folk som skulle komme til å bli toneangivende på Oslos rockescene i utover 90-tallet, der band som Turboneger, Astroburger og O-men var de heteste potetene. Ett band skilte seg ut denne kvelden ved å ha et teknisk-musikalsk nivå som lå milevis over de andre, og ikke vinne publikums aksept. Det var WE.

De kom fra Hovseter, «vestkantens Bangladesh» som vokalist Thomas Feldberg døpte det i et intervju mange år senere. Fra starten av var det et noe u-fresht fritidsklubbpreg ved bandet, sammenliknet med den øvrige scenen, som var mer urban, elitistisk og med kunstneridealer. WE forble i mange år et «plakat- og klistremerkeband» man ikke brydde seg særlig om. Men i 1999 dukket det opp en gjeng med midtskill, pilotbriller, bukkeskjegg og nedstemte gitarer i Dagsavisen: WE introduserte sjangeren stoner rock i Norge, og var for første gang hippe.

Da beistet reiste seg, var det som en ildsprutende dinosaur inntok scenen. Så bra var de, at de turnerte Europa som special guest med bandet Masters of Reality. Fra Palm Springs, hjembyen til Queens of the Stone Age, var dette bandet som oppfant ørkenrocken; psykedelisk blues med blomstrende melodier over blytunge riff. Bandets frontfigur, Chris Goss, er Josh Hommes’ mentor. På slutten av turneen gikk gitaristen i WE bak i turnébussen og spurte Goss om han kunne produsere deres neste plate.

Tilbake i Oslo begynte de å samarbeide på WEs magnus opus, Smugglers. Det er av og til vanskelig å å sette fingeren på akkurat hva det er ved en plate som gjør den så utrolig mye bedre enn den øvrige katalogen til en artist, til tross for at musikken er stort sett den samme. Men Smugglers hadde bare en appell til folk – la oss kalle det diggbarhet – som ga den seksere, salg og spellemannspris.

Det er noe med brødre-band. Fra Kinks til Oasis; den telepatiske kommunikasjonen mellom søsknene setter sitt preg. Innbilling eller ei, så opplever man bandet som en tydeligere avsender, når det renner familieblod mellom riffene.  Kirkevaag-brødrene Don Dons og Krisvaag var sønner av komikerlegenden Trond Kirkevaag – en snodig fact som alltid har vært det første som trekkes frem når man snakker om bandet. Brødrene er like gode hardrock-musikere som faren var morsom. Særlig den undervurderte gitaristen Don Dons gjør virkelig bandet til en fryd å lytte til. På Smugglers er det som å være på konsert med Jimmy Page og Tony Iommi i himmelen.

Den morsomme i bandet var for øvrig vokalist Thomas Feldberg. Som hardrock-sanger er og blir han dessverre litt begrenset. Han tok mye igjen på sjarm, karisma og tjall-profetisk mellomsnakk fra konsertscenen. Men for å virkelig elske WE, var det en fordel å kjenne Feldberg personlig. Han var en type retro-populærkultur-entusiast og platesamler, med for eksempel timesvis med Grateful Dead på VHS lagret i et stabbur på Hønefoss. Sånne ting. Rundt  Smugglers ble hans opptreden som frelst av rock’n’roll formidlet med ungguttstolthet, bar overkropp og et hodeplagg som ser ut som Star Wars møter Mardi Gras. Hvem sprekker ikke opp i et fett glis av en ti-minutters låt om narkotikasmugling som åpner med tekstlinjen: «Beirut, 1965.»?

Knut Schreiner

Musiker og fast skribent i Morgenbladet

Medvirkende:

Andreas «Don Dons» Kirkvaag (gitar, theremin)

Geir Anders «Goshie» Jensen (bass, perkusjon)

Kristian «Krisvaag» Kirkvaag (trommer)

Thomas Felberg (vokal, perkusjon)

Øvrige medvirkende:

Chris Goss, Anders Møller, Chris Summers, Jai Shankar, Tariq, Moe Love, Johan Forsman, Gretchen Mahnkopf, Knut Schreiner, Danny Young og Ole H. M. Pettersen

Produsent:

WE og Chris Goss