The September When: Mother I’ve Been Kissed (WEA, 1991)

10. september 2011 - 7:00
Ingen kommentarer

Det kan ha vært i 1991, i sommerferien på hytta på Vestlandet, at vi en kveld kjørte ut til kysten for å se på oljeriggene som lå klare til å slepes ut i Nordsjøen. Det fluorescerende lyset fikk dem til å ligne på flytende slott. Jeg var ennå et barn.

På samme tid, langs samme kyst, ga Stavanger-bandet The September When, med Morten Abel i spissen, ut platen Mother I’ve Been Kissed. Platen er en utforsking av rommet mellom barndom og voksenliv, og pendler mellom ytterpunkter: tryggheten i mors favn, behovet for å gjøre opprør, syndefallet og den søte smaken av voksenlivet, og det farlige og potensielt fatale i å skulle ta ansvar for sitt eget liv.

Det skulle gå nesten ti år før jeg oppdaget platen, men til gjengjeld var det på riktig tidspunkt, da jeg selv var midt i denne farlige liminalfasen. Platen åpner klassisk med opprør, en trang til å hive det gamle over bord og en oppfordring til å si sin mening: «There’s nothing to be afraid of!» Ungdommelig mot. Eller overmot? Snart skjer det som iblant skjer: Du tror du er på en bred og trygg motorvei, men så dreier du plutselig på rattet, nærmest mot din egen vilje. En følelse av innestengthet og mismot brer seg på kjøreturen i det flate og langstrakte jærlandskapet, med en pratsom medpassasjer. Du ruller ned vinduet, men det er fortsatt tungt å puste. «You tell stories close to lies about despair – is there a place to stop around here?» Men det er ikke noe sted å stoppe, så du gjør i stedet en brå u-sving inn på en dunkel skogsbilvei, og mørket senker seg, svartere enn oljen som pumpes opp i sjøen utenfor Stavanger.

Jeg-personen kjemper mot egne mareritt, og beveger seg nærmere og nærmere stupet. I «Pain» dyrkes den ulykkelige og ugjengjeldte kjærligheten i stalker-aktig hemmelighet: «I’ve done some research to find out who you are. I drive around your house at night in my car.»

Vi gjør en avstikker innom forelskelsen, før vi følger platens hovedperson mot bunnen, i den store hiten: «Bullet me». Populariteten skyldtes nok den energiske melodien, heller enn teksten, som handler om å være gjeldstynget og desperat, og be om en kule i hodet som gjør slutt på det hele.

Men så roer det seg. Det er som om en slags resignasjon senker seg, de siste låtene er ekkoer av åpningen, men med lavere intensitet, mindre tro – bare et slags håp. Et håp om at noen av ungdomsidealene lever videre, kanskje i kjærligheten?

Stormfulle dager en fryktet aldri skulle ta slutt, før en plutselig forsto at de aldri kommer tilbake.

Anders B. Bisgaard

Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:

Morten Abel (vokal, gitar, munnspill)

Helge Hummervold (keyboards, vokal)

Morten Mølster (gitar)

Stene Osmundsen (trommer)

Gulleiv Wee (bass)

Øvrige medvirkende:

Knut Bøhn

Produsent: