Morgenbladet Topp 100

Navnet Sister Rain vekker helt bestemte minner. For oss som bodde utenfor hovedstaden på 1980- og 1990-tallet, var Oslo-bandene omgitt av en dåm av mytologisk kulhet. Og få av dem var kulere enn Sister Rain, som laget mystiske plater og fikk panegyrisk omtale i musikkavisene. Det var knapt til å tro da de kom til Lillehammer og holdt konsert på ungdomshuset vinteren 1992.

 

Blant de kanskje 15 som var der, hadde noen av oss hørt på bandets plater også. De tidlige lp-ene Sister Rain og Water In Tide rommer gode forsøk på storslått rock à la australske The Church, danske Sort Sol, og amerikanere som Green On Red og Rain Parade. Uten alltid å lykkes helt, men med store øyeblikk innimellom. Men det var Wild Flowers Grow som fikk bandet til å rykke nærmere for denne lytteren.

 

En viktig grunn var nok at Sister Rain på denne platen viste seg som barn av sin tid. Her har bandet for alvor absorbert impulsene utenfra: De lot seg inspirere av tidens Madchester- og ravemusikk i «Even Higher» , mens undertegnede i sin tid forestilte seg «Wakenights» som en ideell sang for Nick Cave. Som så mange andre norske band i de dager, var Sister Rain et utstillingsvindu for medlemmenes inspirasjonskilder, men på sitt beste gjorde de det med stil.

 

Hva er det så som berører lytteren her? Aslak Nygrens egentlig ganske uspennende stemme ligger langt fremme i lydrommet og er overraskende kjedelig produsert. Hans utpreget norske engelskuttale svekker ytterligere stemmens posisjon som lydrommets sentrum, til tross for at Nygrens røst skal forestille å være både dyp og sonor. Det er imidlertid Eystein Hopland og Ulf Knudsens gitarspill som bærer platen. Snart skaper de et vegg-til-vegg-teppe av støyende gitarer («You»), snart er de nærmest Television-aktig slentrende («Cross The Ocean»). Når helheten blir for patosfylt, kan man alltid lukke ørene for stemmen og nyte gitarene.

 

Blir dette noe mer enn minner fra en ungdomsklubb? Kanskje ikke. Men i en forestillingsverden hvor norske band og artister er bedre jo flinkere de er til å gjenskape det som inspirerer dem, har Sister Rain en viktig plass. Og bandet holder fortsatt på, og spiller for alt jeg vet stadig for 15 tilhørere på ungdomshus rundt i landet. La oss i så fall håpe de også spiller noen sanger fra sin fineste plate.

Jon Mikkel Broch Ålvik

Stipendiat i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og musikkanmelder i Morgenbladet

 

Medvirkende:

Aslak Nygren (vokal)

Eystein Hopland (gitar)

Steinar Buholm (trommer)

Ulf Knudsen (gitar, keyboards)

Ivar Berge (bass)

 

Øvrige medvirkende:

Roger Buvik, Mads Due-Tønnesen og May Irene Aasen

 

Produsent:

Eystein Hopland og Ulf Knudsen

 

*Savner du 73. plass? Tre plater står med like mange stemmer på delt 71. plass