Morgenbladet Topp 100

Puristene pleier å holde en knapp på Maskiner i nirvana, Raga Rockers’ andre album fra 1985, når popquiz-praten begynner å gå. Der tramper rockefoten raskere, samfunnskritikken er tydeligere og lydbildet mer asketisk korrekt.

På oppfølgeren Forbudte følelser fra 1988 er situasjonen mer uoversiktlig. Det er mer sirup i miksen, flere synther og udefinerbare progutskeielser. ­Sentralsporet «Jordens sønn» drar for eksempel i gang med en seigtflytende, pianosolopreget instrumentalintro, og klokker til slutt inn på den uhyre uragaeske tiden 6:47.

Og likevel: Tusenvis av åttitallstenåringer som lærte seg teksten til «Hun er fri» utenat, kan ikke ta feil. Det er Forbudte følelser, bandets første utgivelse på et stort plateselskap, som er Raga Rockers’ mest utadvendte, tvisynte, fandenivoldske og derfor også beste album.

Det er vanlig å snakke om vokalist Michael Krohns særegne tekster – korthugde epigrammer fra storbylivet, som runeinnskrifter avdekket i et mørklagt smug – men ordene hans hadde vært lite verd uten stemmen som messer dem frem, en klang mer oslosk enn lyden av dueparing og t-banevogner. På Forbudte følelser er denne mørke, metalliske vokalen på sitt dypeste og mest selvsikre. Hørt fra 2011 vitner den også om hovedstad som ikke finnes lenger, en by begravd under dagens sedimentære lag av smarttelefoner og Kaffebrenneriet-krus.

Som gammel punker er Michael Krohn lett å putte i popvenstre-boksen – han gjør det også ofte selv i intervjuer, der han gjerne snakker om rockens kamp mot samfunnets rike og mektige – men som tekstforfatter ser han verden fra et mer opphøyet, verdifritt ståsted, som Zarathustra på fjellet. Forbudte følelser er mer ambivalent nihilisme enn velmenende radikalisme – det er ikke alltid like lett å vite hvor sympatien ligger i Krohns skildringer av åttitallsovermennesker og skruppelløse pappajenter. Artistisk sett er det et dypt sympatisk trekk.

 Som statsviteren Henrik Thune et sted har påpekt: Forbudte følelser er lydsporet som korrigerer alle nyfrikete og godlynte Tore Renberg-omskrivninger av 1980-tallet. Hei, atomkrig; hei, jernteppe; hei, høyrebyråd i Oslo: Når vi møter dere igjen, filtrert gjennom Raga Rockers’ støyteppe, inngir dere først og fremst en bittersøt følelse av nostalgi – som lengselen etter en trussel du ikke visste at du savnet.

Bjarne Riiser Gundersen

Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:

Michael Krohn (vokal)

Livio Aiello (bass)

Tore Berg (gitar, piano)

Nils Aune (gitar)

Jan Kristiansen (trommer)

Øvrige medvirkende:

Johnny Yen og Øyvind Ougaard

Produsent:

Raga Rockers