Morgenbladet Topp 100

Dersom norsk rock hadde en gullalder på 1970-tallet, har Popol Vuh en av hedersplassene. De var eksponenter for progressiv rock, en musikk preget av at man tok den på blodig alvor: Musikalsk kompleksitet og instrumentferdigheter hadde høy prioritet. Popol Vuh var en tidlig supergruppe, og bandet tok mål av seg til å bli store i utlandet.

Utlandet protesterte imidlertid, og Popol Vuh måtte senere skifte navn til Popol Ace, fordi et tysk band allerede brukte navnet. På sett og vis er historien om Popol Vuh full av de andres feil – plateselskap som ikke gadd, managere som ikke maktet, arbeidstillatelser som uteble. Mye kan nok tilskrives myten om det skapende bandet kontra den kyniske platebransjen. Men hvordan hørtes musikken ut oppe i det hele?

På debutplaten fra 1972 spiller Popol Vuh hard, riffbasert progrock, som mange av sine samtidige. Det er ikke så tungt som Aunt Mary, og mindre poporientert enn Ruphus, men de forseggjorte arrangementene er i pakt med tidens barokke kompleksitet. De jakter på de store melodiene i «Medicine» og kjenningsmelodien «All We Have Is The Past», og prøver seg både på Curtis Mayfield-aktig funk i «Joy and Pleasure» og tung bluesrock i «Leavin’ Chicago», med en tekst full av amerikanske bilder. I den instrumentale «Sucklin’ Pig» er Popol Vuh på sitt mest jazzaktige, men det er ikke mer «jazz» enn at de kan sies å foregripe et band som Jaga Jazzist i sin eksperimentering. Bandets bruk av mellotron bør dessuten gi dem en høy stjerne blant retroorienterte lyttere i dag.

Jahn Teigens stemme fronter det hele, men ikke alltid med like stort hell. «Hvis du skal selge plater i andre land, da er du nødt til å ha en som synger perfekt engelsk … Hvis det er et snev av norsk, så får du ikke solgt ei plate,” hevdet frontfiguren Kjaperud i et annet av tidens norske band, Titanic, i bokverket Norge i rock, beat & blues. Titanic holdt seg da også med engelsk vokalist, og det er nettopp i sangen Popol Vuh har sitt svakeste ledd. Teigens engelskuttale er oppstyltet, og stemmen er overraskende svak i det høye registeret. Det var som sceneartist Teigen kom til sin rett som frontfigur, noe vi kan se i bandets versjon av åpningslåten «Hunchback» i dokumentarfilmen Ragnarock. Popol Vuh ble aldri riktig store, men på debuten viser de fine glimt av storhet.

Jon Mikkel Broch Ålvik

Stipendiat i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og musikkanmelder i Morgenbladet

Medvirkende:

Jahn Teigen (vokal)

Arne Schulze (gitar)

Pete Knutsen (keyboards, gitar)

Thor Andreassen (trommer)

Terje Methi (bass)

Pjokken Eide (trombone, fløyte)

Produsent:

Popol Vuh