Motorpsycho: Trust Us (Colombia Records, 1998)
Høsten 1998 og den påfølgende vinteren togpendlet jeg i ny og sterk forelskelse mellom Oslo og Bergen. Jeg sovnet med en glødende tro i Hønefoss og våknet i hutrende tvil på Ustaoset. Reiser om natten gir en opplevelse av å forflytte seg i ikke bare rom, men også tid, og med Motorpsychos Trust Us konstant på øret ble den følelsen intensivert. Jeg gikk alltid døgn- og stedvill av på endestasjonen, og tretten år etter gir platen fremdeles et visst jet lag.
Motorpsychos svakhet for verdensromsestetikk verken startet eller sluttet med Trust Us. Innslagene av jazz-strukturer og looper var imidlertid flere på deres sjette (og tredje doble) studioalbum enn på de øvrige utgivelsene, og gjestespillene fra Trygve Seim, Helge Sten og Ole-Henrik Moe bidro til å gi den preg av noe overjordisk. De lange atmosfæriske partiene med synth og sag på «The ocean in her eye» tar lytteren med til et retrofuturistisk lydlandskap.
Flere av låttitlene peker i retning eteren og det ytre rom – «Psychonaut», «Ozone», «Vortex Surfer», «Radience Freq.» – og det samme kan sies om tekstene, her fra sistnevnte: «Found your frequency – 38.9 / You’re vibrating radiantly / You sparkle and you shine when you smile / See the cosmic mind / See the light see the lust see the lie / See yourself in it / And tell me you don’t die when you find.» Disse linjene innleder det siste av låtas drøye ti minutter, og her er bandet på sitt aller, aller vakreste: De har brukt de første ni på å nøysommelig bygge den opp fra det helt stille; de har lagt sitar på rhodes, mellotron på fløyte, glass på tromme, gitar og bass over det hele, og så , i en tempoveksling, kulminerer alt i en tett og praktfull klangtaifun.
Det var ingen typiske radioslagere på Trust Us, og «Vortex Surfer» er vel som en slags anti-hit å regne. Likevel var det den som ble den såkalte millenniumslåta i P3-lytternes kåring mot slutten av 1999. Med en håndfull stemmers overvekt slo den Europes monsterhit og langt mer sannsynlige vinner «The Final Countdown» på målstreken, og vant retten til å gå i en 24-timers loop på nasjonal radio rundt selve årsskiftet. Den hardeste kjernen av fans, psychonautene, feiret seieren og det nye årtusenet med å døgne ved radioapparatene. Antagelig ga også det et visst jet lag.
Nikolai Fjeld
Forlagsredaktør og musikkanmelder i Morgenbladet
Medvirkende:
Bent Sæther (vokal, bass, keyboards, perkusjon, vibrafon, gitar, trommer)
Hans Magnus Ryan (gitar, vokal, mandolin, perkusjon, keyboards)
Håkon Gebhardt (trommer, gitar, harmonium, glockenspiel, mellotron)
Øvrige medvirkende:
Ohm, Deathprod., Trygve Seim, Tone Reichelt, Jarle Vespestad og Kai Ø. Andersen
Produsent:
Motorpsycho og Deathprod
*Savner du 66. plass? To plater ligger med like mange stemmer på delt 65. plass.











Stor skive. Jeg hadde den som soundtrack mens jeg ferdigstilte høgskolen på Hønefoss faktisk..
Men hvilken av de lengste låtene er best? Vortex Surfer eller 577?
Godt spørsmål. Står mellom Vortex Surfer, 577 og Taifun for meg. Klarer ikke velge.
Men 577 er den som har vært fetest live imo. Selv om Vortex Surfer har blitt en slags kjenningsmelodi for Motorpsycho…
Taifun og Radiance Freq er best. Makan til låter. Trust Us burde vært blant topp 5.
For et fantastisk essay!