Morgenbladet Topp 100

Da silkemyke strykere satte i gang fra første sekund på første spor, visste vi ikke helt hva vi skulle tro. Er dette Motorpsycho? Kan det være mulig? Ryktene hadde svirret lenge: Motorpsycho har gått over til å spille pop nå. De færreste av oss trodde på det. Måtte være ondsinnede rykter. Ikke mulig etter alt de hadde gjort før. Ikke etter sisteplata, et overveldende dobbeltalbum. Ikke sjangs. Ikke tale om. Men så viste det seg å være sant likevel. Et slags jazzpoppsykedelia-tivoli. Jeg hadde kjøpt albumet, det var ingen tvil. Jeg bodde i Trondheim, men selv et steinkast fra Svartlamon trodde jeg ikke mine egne ører. Jeg trodde for så vidt ikke mine egne øyne heller, «Upstairs –downstairs» handlet i følge et intervju om Snahs tilværelse som småbarnspappa, og Bent Sæther uttalte at det nye albumet var perfekt å høre på mens man tok oppvasken! Hva hadde skjedd? Hva faen var det som hadde skjedd her? Og så, to dager senere, innså jeg hva tittelen på det forrige albumet deres egentlig fortalte meg. Trust Us. Og det var det jeg bestemte meg for å gjøre, omringet av uvante trompeter, invaderende tromboner og et arsenal av flygelhorn, valthorn og saxofoner innså jeg at Motorpsycho visste hva de holdt på med og at det gjaldt å stole på dem. Det forandret saken. Det åpnet albumet på vidt gap, plutselig kunne jeg høre hvor briljant det var, hvor vakkert det var, enten Snahs sørgmodige utlegning om den konstante forflytning mellom etasjene, den hjerteskjærende teksten på «Big Surprise», soloen på «Whip That Ghost» eller festen på «Never Let You Out», men viktigst av alt, det var det samme bandet, den samme lyden, de gravde bare i andre referanser, utforsket nye lydområder. Men det var Motorpsycho. Og siden har jeg tenkt at det albumet, og de to neste, beslektede platene, Phanerothyme (2001) og It’s A Love Cult (2002) bare forsterker det inntrykket Motorpsycho har hatt hos så mange: Et modig, absolutt kompromisstløst band, som krever at du enten henger deg på og blir med dit de skal eller at du for pokker lar dem være i fred.

Johan Harstad

Forfatter

Medvirkende:

Bent Sæther (vokal, bass)

Hans Magnus Ryan (gitar, vokal)

Håkon Gebhardt (trommer)

Øvrige medvirkende:

Ohm, Deathprod., Baard Slagsvold, Arve Henriksen, Helge Sunde, Tone Reichelt, Arne Frang, Jørgen Gjerde, Erlend Gjerde og Strings Unlimited

Produsent:

Motorpsycho og Deathprod.