Morgenbladet Topp 100

Knutsen og Ludvigsen tar sine første steg fra «nachspiel på hybel med et par gitarer»-formatet, på vei mot noe ingen kunne forestille seg hva skulle bli da duoens andre album kom i 1972. Og for å få unnagjort det som trengs av ærlighet: Det er vanskelig å se for seg at Brunost No Igjæn? hadde endt opp på noen slags kåring hvis ikke Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen hadde gitt ut plater som Fiskepudding! Lakrisbåter! og Juba Juba i henholdsvis 1980 og 1983. Det er ikke denne platen som har gitt Knutsen og Ludvigsen nasjonalskattstatus, og det er ikke mulig å spille den for intetanende folk som ikke forstår norsk for deretter å gi folk hakeslepp når de får vite at dette er musikk for barn og ikke psykedelisk kunstpop for voksne. Jeg sier som Kyrre Nakkim: Vi må regne med sympatistemmer.

Men, altså, her er det på tide med et artikulert LÆLL, for det er innslag av den særegne knutsenogludvigsenske briljansen også her. Ett eksempel er «Nesevise». Nesten alle låtene på platen heter noe med -vise, og det er «Nesevise» som fungerer best som vise, som en musikalsk konstruksjon som kan pakkes ut i festlige lag med voksne og barn bare man gidder å lære seg grepene på gitar (eller aller helst ukulele) og memorisere teksten. Selv kan jeg godt huske å ha sunget den både i barnehagen og før leggetid i heimen. Ingen kan argumentere mot «Nesevise», ikke hvis man har nesen utenpå. Ellers er både «Nesehornvise» og «Spaservise» vittige.

Da er vi omsider fremme ved rosinen i tunellen: «Lulu-vise», det store dyret (med 17 hoder, så vidt jeg kan huske) som mimrer tilbake til sin romantiske natt på Honolulu med en artsfrende, og hvor det var søt musikk mellom mange, mange hoder.

Svein Egil Hatlevik

Journalist og musiker. Musikkanmelder i Morgenbladet

Medvirkende:

Øystein Dolmen, Gustav Lorentzen, Jan Tro, Harald Gundhus, Kari Svendsen, Carl Haakon Waadeland, Eirik Lie, Per Husby, Anne Elisenberg og Petter Hjertholm

Produsent:

Johnny Sareussen