Morgenbladet Topp 100

Et hundeliv er lyden av et Oslo vi aldri får igjen.

I 1987 kom både Sign ’o’ the times og Bad på markedet. Det var året for sterke utgivelser fra Hüsker Dü og Eric B & Rakim.  Jeg husker at jeg ga Robbie Robertson til fatter’n til jul. Men det føles nesten lenger siden Jokke og Valentinerne kom med sitt andre album Et hundeliv – det er som et annet liv. Da Grünerløkka var et høl – på den gode måten. Flere av låtene på Et hundeliv gikk inn i norsk pop-kanon, men gjennombruddet kom først noen år senere, da den overstyrte Jokke-personaen vant over deler av Norges unge befolkning, som alle ville være turister i hans liv for en fuktig kveld på studentkroa, og ubevisst medvirkende til hans undergang.

Man oppdager Jokke og Valentinerne i to omganger.  Først den rudimentære vorspielbruken med uvørne grep, estetisert rølp og kjøleskapet fullt av øl (eller så mange man har råd til).  Da man tror at alle låtene handler om eller oppmuntrer til festing. At de er et angrep på moderniteten og det vanskelige.

Etter at det til enhver tid nye alvoret synker inn, er man snarere på leting etter hudløse rapporter fra et levd liv, etter sorgen bak klovnens maske, etter den nye Prøysen. Dette finner man mye av. Nielsens tekster er ukunstlede, men står sterkt som vitnesbyrd fra en menneskelig tilstand, og en epoke i hovedstaden, og fungerer ypperlig som det de er: sangtekster. Man kommer rett inn i intimiteten; det er også morsomt, sårt og uhøytidelig.

Musikken på Et hundeliv tiltaler begge lyttemåter. Den har en ganske tung gjeld til britisk punk som The Clash, skurrete glæmrock som Mott the Hoople, og klassisk pop som The Kinks. Innledningen på ellers skumle «Midt i en drøm» er en klar homage til/bøff av deres «Sunny afternon».  Jokkes forkjærlighet for The Undertones og «Teenage Kicks» lar seg høre i låtkatalogen hans. Men det er en unik larm May Irene Aasen på trommer (slagverk, som det tidstypisk står oppført), og Håkon Torgersen (ditto bassgitar) lager med ham.

«To fulle menn» ble i 2005 kåret til tidenes norske poplåt av en generasjon yngre P3-lyttere, men ved gjenhør i 2011, er det utvilsomt «Gjeld» som står som den sterkeste opplevelse fra platen, musikalsk så vel som tekstlig. Gi meg litt mot, så jeg kan reise meg og si, «Hei dø, ingen kødder med meg!».

Audun Vinger

Redaktør i Vinduet

Medvirkende:

Joachim Nielsen (vokal, gitar, orgel)

May Irene Aasen (trommer)

Håkon Torgersen (bass)

Øvrige medvirkende:

Bitten Forsudd, Ida Lind, Mikael Holmberg, Lars Birkelund, Geir Birk, Carl Petter Opsahl, Lars Bjerkmann og Brødrene Nielsen

Produsent:

Jokke & Valentinerne og Svein Solberg