John Olav Nilsen & Gjengen: For sant til å være godt (Voices of Wonder /VME, 2009)
Har du noen gang sett en ung mann bli skutt til himmels? Da John Olav Nilsen først meldte sin ankomst via noen skranglete demoer på MySpace, hadde norskspråklig rockemusikk vært faretruende nært ikkeeksisterende i en lengre periode. De fire store og gjengen fikk liksom aldri noen etterkommere. Etter at Seigmen gikk over til engelsk tidlig på 90-tallet, var det norske språket i lengre tid forbeholdt danseband, visesangere, og etter hvert rappere. Ingen ny Jokke, ingen Michael Krohn å skimte i mils omkrets. Norske rockeband skulle opp og ut, og det for enhver pris. Det store utlandet var alfa og omega, Norge var jo bare fullt av bønder. La oss flytte til Berlin, liksom. Nettopp hiphopen skal ha litt av skylden for at John Olav, sammen med band som Kråkesølv, tok tilbake språket vårt i 2008. De er generasjonen som vokste opp med norsk rap, John Olav med fortid i Lars Vaular-crewet Freak Show.
Som under den norske hiphoprevolusjonen anno 2000 hadde det egentlig vært nok å bare bruke norsk i seriøs rockemusikk for å vekke oppsikt da Nilsen og gjengen kom i 2008. Heldigvis var det mye mer å hente bak den rufsete fasaden som Loddefjordgjengen presenterte. Produsentene Yngve L. Sætre og Fredrik Saroea foredlet Nilsens uttrykk, men beholdt samtidig nerven. For nerve er det nok av her. Nerve og allsangpotensial, hånd i hånd. Men John Olav hadde noe mer enn bare catchy melodier (nesten hele For sant til å være godt kunne blitt spilt på radio) og underfundige tekster. Han hadde troverdighet. Du skjønte at det han snakket om var sant. Frustasjonen, smerten, håpet, tapet, tårene, svetten og blodet siver ut av høyttalerne, og du føler at John Olav er en gammel venn. Sjelden har øverste karakter sittet så løst hos anmelderkorpset, med terningkast seks i flere aviser, og en god gammeldags hype fra alle hipstere og trendsettere i landet. I motsetning til andre som blir utsatt for denne bjørnetjenesten ble også Nilsen elsket av folket, og etter en litt humpete start ble de straks en av landets fremste liveattraksjoner.
Produksjonen er kanskje inspirert av 80-tallets Storbritannia (The Cure, The Jam og Dexy’s Midnight Runners ble nevnt), men først og fremst er For sant til å være godt tidløs musikk. Min spådom er at «Diamanter & kirsebær», «Piken med sviket» og «Valiumsvalsen» er låter som vil være med oss lang tid fremover. Som Raga Rockers’ «Slakt», Jokke & Valentinernes «Her kommer vinteren» eller DumDum Boys’ «Lunch i det grønne», for å fortsette den kjedsommelige, men akk så relevante sammenligningen med de fire store.
Jørgen Nordeng
Musiker og journalist
Medvirkende:
John Olav Nilsen (vokal)
Einar Vaagenes (gitar/kor )
Lars Eriksen (gitar/kor)
Tim Bjerke (bass)
Alastair Guilfoyle (keyboards)
Daniel Maranon (perkusjon)
Andrew Amorim (trommer)
Produsent:
Yngve L. Sætre og Fredrik Saroea











Jørgen: Godt valg og godt album, men det er vel rimelig historieløst å avfeie tiden etter Seigmen som uten store norskspråklige band? Kaizers Orchestra har gjort minst like mye suksess på norsk som de andre bandene du nevner.
Unntaket som bekrefter? Var glissent med norsk på norsk-rock i de siste årene av 90-tallet og fram til den første Kaizers-skiva i 01, da. Synes også den generelle historiefremstillinga holder, tipper den “engelske” nittitallsrocken i Norge langt på vei kom som en reaksjon på det “norske” rocken fra åttitallet.
oida, seint svar. og, ja. Marius har rett: Kaizers er unntaket som bekrefter regelen. men deres tekster står heller ikke helt i samme tradisjon, om jeg oppfatter de rett. men, ja, jeg kunne godt nevnt de her. Kaizers står såpass alene på alle måter at det er lett å glemme de av i den større sammenhengen