Morgenbladet Topp 100

Du skal ha sterk rygg for å tåle 20 år som bakgrunnslyd i Norge rundts naturreportasjer, som akkompagnement til bilder av eneboere i Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og som tilbakevendende testplate for lydfriker på landets hi-fi-klubber. Jan Garbareks 1990-verk I Took Up the Runes har heldigvis en sånn ryggrad: sterk som en kampestein, smidig som en vidjekvist.

Garbarek hadde vært på vei hit en stund. Siden de løsslupne frijazz-eksperimentene i overgangen mellom 1960- og 70-tallet, hadde den fåmælte Oslo-saksofonisten beveget seg stadig lenger i retning av å bli en slow motion-musiker, som han kaller det selv. Albumet Legend of the Seven Dreams hadde vært inne på noe av det samme to år tidligere: Melodier som liksom kom rett ut av skogen, og en glassklar produksjon bare Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studio i Oslo kunne levere. Likevel var det først med den samiske flørten på I Took Up the Runes at Garbarek – fullt fortjent – fant frem til Norges og verdens hitlistepublikum.

Som ung hadde Jan Garbarek en drøm om å studere sammenliknende språkvitenskap. Han ville fordype seg i arabisk og sanskrit, følge ords vandring og virkningshistorie på tvers av lingvistiske grenser. Som musiker har han fortsatt på et beslektet prosjekt. Resultatet har gjerne falt inn under den vasne sjangerbetegnelsen «verdensmusikk» – assosiasjonsrekken går i retning frodige gevanter og dinglende øredobber – men Garbareks musikalske nerve har hele tiden vært sterk nok til å overskygge de iboende new age-tendensene. Stabeisen fra Frogner har vært trofast mot sitt eget prosjekt: jakten på den reneste tonen, de mest intuitive melodiene, den mest fleksible og gripende dynamikken. Det er derfor I Took Up the Runes ble et sånt stykke uangripelig musikalsk krystall.

«Desse runer rissa Vestein. Heil han som rissa, likeså han som rår.» Sånn lød én av runeinnskriftene vi studerte på skolen, gåtefulle telegrammer fra en fortid vi så vidt kunne skimte. I Took Up the Runes er kunstjazzens svar på jernalderens fyndige epigrammer, skrevet med tynne, men likevel uslitelige saksofonstreker i et slags musikalsk urspråk. Som runerisserne har Garbareks tone et unikt, personlig avtrykk, som likevel etterlater seg et nesten uendelig tolkningsrom. Jeg, Jan, lagde denne sang. Heil han som spela, likeså han som rår.

Bjarne Riiser Gundersen

Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:

Jan Garbarek, Rainer Brüninghaus, Eberhard Weber, Nana Vasconcelos, Manu Katché, Bugge Wesseltoft og Ingor Ántte Áilu Gaup

Produsent:

Manfred Eicher

*Savner du 58.-55. plass? Fem plater står med like mange stemmer på delt 54. plass.