Morgenbladet Topp 100

Treetop Drive er, også 17 år senere, fortsatt en slags antitese, og unik i sin soniske utforsking av den sjelden besøkte gråsonen man kan anta befinner seg mellom termene «noise» og «ambient». Eller, for å ta den helt ut; mellom stillhet og fullstendig pandemonium. Den kom også som et bakholdsangrep på de av oss som trodde vi fulgte med i timen; Helge Sten var på denne tiden den fjerde komponenten i Motorpsycho, tilsynelatende til stede for å fylle et allerede etablert pitbullterrier/hardcore/betongrocklydbilde med ekstra elektronisk støy, og en vesentlig deltaker i de omstendigheter som avfødte deres definerende dobbel, og to-og-en-halv-album Demon Box (1993) og Timothy´s Monster (1994). Paradoksalt nok er det også nettopp i denne tiden det musikalske universet til Motorpsycho slår fullstendig ut i et megafasettert kaleidoskop som fører bandet ut i eksesser fra cutting edge-jazz til noe så fullstendig uforutsigbart som tradisjonell country & western.

Og denne, den første utgivelsen under navnet Deathprod – hvis vi ser bort fra et og annet kassettband i begrenset sirkulasjon ­- viste seg å være melankolsk episk der noen av oss forventet seg en tyrannisk vegg av elektronisk knitring og kaotisk bråk. Treetop Drive befant seg, og befinner seg fortsatt, aller lengst ut på kanten av det vi kan definere som «støy», idet den statisk gjentagende innledningen sklir ut over 15 minutter og du oppdager at du har begynt å puste i takt med den. Jeg har til gode å treffe et menneske som er så pill råttent innvendig at han eller hun forblir uberørt av å eksponeres for denne musikken. På samme tid tilbakelent meditativ i sin utforsking av hverdagslyder og unevnelige frekvenser, som den er foruroligende og dypt forstyrrende i hva som etter hvert etablerer seg som en helt fremmed parallell virkelighet rett ved siden av, vugger denne stille flommen av lyder over deg som et nest inntil tredimensjonalt arbeid og lar deg ikke være i fred. Motsetningene er såpass ekstreme at de møter hverandre rygg mot rygg i det du både blir forført og avskrekket. Det blir et paradoks å snakke om «lavmælt støy», men det er like fullt en korrekt beskrivelse. Det er også den lyden noen av oss drømmer om å både sovne og våkne opp til, og en av ytterst få plater som gjør seg fortjent til benevnelsen «magisk». Gitt det gamle konseptet med å være strandsatt på en øde øy vil jeg si at, jo, dette er en av de ti plater jeg ville pelt ut for å ta med meg. Kanskje den eneste virkelig nødvendige støyplaten noensinne, hvis vi dropper Whitehouses Great White Death fra 1985. Men det er i den andre enden av spektret.

Tommy Olsson

Kunstner og skribent, kunstkritiker i Morgenbladet

Plateselskap:

Metal Art Disco

Medvirkende:

Deathprod og Hans Magnus Ryan

Produsent:

Deathprod