Morgenbladet Topp 100

Det ene klare minnet jeg har om dette albumet er bokstavelig talt knivskarpt: den fysiske smerten ved å under en konsert få blåst ut trommehinnene av de spisse hihatcymbalene produsent Pål Espen «PJ» Johannessen nok med viten og vilje plasserte så altfor fremtredende i lydbildet. Jeg mistenker egentlig at det var selve poenget. Det skulle gjøre vondt. For The Re-Enforcement er en av de mest åpenbare «up yours!» til eget plateselskap (og dels eget publikum) som noensinne er laget i dette landet.

Pål Espen og hans rappende kompis Leo «Jay-Ski» Fossen var to år tidligere de første som fikk gitt ut et rapalbum i Norge, under navnet A-Team. Men musikken på Rage, som dette albumet het, var preget av en dragkamp med plateselskapets ambisjoner om å gjøre popstjerner av de to. Resultatet ble et heller tamt produkt, milevis unna den energien som den dag i dag huskes fra tapte tredjegenerasjons kassettkopier av demoene de to produserte under navn som L.A.W. og etter hvert A-Team. Demoer jeg ennå kan resitere flere refrenger fra utenat, og som noen strengt tatt burde se og få gitt ut i en eller annen form. Uansett, når de etter en del om og men sikret seg halvhjertet støtte til produksjon av et andrealbum, sikret de seg også den artistiske kontrollen de manglet over førstealbumet (kanskje tenkte plateselskapet at de like gjerne kunne prøve deres måte, da førstealbumet var en flopp også kommersielt sett). En kontroll de misbrukte på det groveste, til å skape et av de mest uselgelige, mest innbitt antikommersielle produkter noe norsk plateselskap har blitt lurt til å sette navnet sitt på.

The Re-Enforcement bygger musikalsk sett på den merkelige fascinasjonen det den gang bitte lille, isolerte hiphop-miljøet i Oslo hadde for beinhard, lynkjapp, britisk undergrunnsrap, såkalt britcore. Men det er kun grunnmuren. Man aner spor av PJs tilhørighet i Norges synthhovedstad Fredrikstad i den dels industrielle, dels kjølige, men som sagt fremfor alt brutalt støyende produksjonen. Tekstene er fulle av kryptiske metaforer levert i travkommentatorhastighet på Jayskis egendefinerte Storo-cockneypatois. På toppen av det hele er det et slags konseptalbum, mytiske beretninger fra et dels fiktivt Nordøst-Oslo i en fremtidsskeptisk, fremmedgjørende tone som hadde truffet cyberpunktidsånden på nittitallet perfekt om den hadde kommet noen år senere. Kort sagt, det er en unik skive. Ikke lett å like, men desto lettere å beundre attityden, kompromissløsheten og det ungdommelige overmotet.

Martin Bjørnersen

Skribent og musiker

Medvirkende:

Jay-Ski

PJ

Øvrige medvirkende:

Alien One

Produsent:

B.O.L.T. Warhead

*Savner du 58.-55. plass? Fem plater står med like mange stemmer på delt 54. plass.