Morgenbladet Topp 100

Folk som er blodfans av et bestemt band, hevder gjerne at det er unikt og følgelig ikke kan plasseres i en sjanger. I tilfellet Vømmøl Spellmannslag har imidlertid ingen noensinne sådd tvil om deres originalitet.

Med akustiske instrumenter som lurk, bass, gitar og mandolin, samt artistnavn som Kristian Schravlevold, Konrad Vømmølbakken, Peder Storvømmølvold og Birger Skruddusvingen, lagde de sanger og stev om den fiktive bygda Vømmøldalen.

I dag er de mest kjent for at de kombinerte folkemusikk med et radikalt politisk budskap, og mange betrakter dem som en del av AKP-bevegelsen. Men man kan like gjerne si at de sparket beina under samfunnsstormerne. Med sin debutplate Vømmøl’n ble det radikale politiske budskapet ladet med så mye humor, at både potensielle rekrutter og menige medlemmer av AKP ble immunisert mot det selvhøytidelige alvoret som preget akademikerne i ledelsen. Vi skal ikke påstå at Vømmøl Spelmannslag har æren for at det ikke ble revolusjon i Norge, men noe vold har de nok forhindret.

Vømmøl’n er en plate hvor det knapt fins dødpunkter. Etter det innledende vømmølstevet, som fortsatt synges på vorspiel og nachspiel i deler av Norge, skingrer en kappsag i ørene. Seks år før Einstürzende Neubauten så dagens lys i Berlin, ble det altså samplet industrilyder i Nord-Trøndelag. Vi snakker her om «Høvlerivisa», og fødselen til den ikoniske skikkelsen Sagbruksmester Gyldentainn, som skriver «store tall og store ord og gnir seg i sitt nesebor». Man kunne skrive et essay om hver eneste låt på dette albumet.

Halvparten av sangene på Vømmøl’n handler om helt andre ting enn politikk, og dette bør fremtidens vømmølforskere ta mer alvorlig. Her tenker jeg ikke bare på grøsservisa om «Gammel-Thomas» som gikk sæ bort i attenhuinnerå-ått. «Vinterbruden» er en av de fineste kjærlighetssangene som er skrevet i norsk språkdrakt, mens «Spæll åt mæ» skildrer en gammel mann som gjerne skulle hørt en siste slått før livet ebber ut. Begge låtene markerer en implisitt avstandstaken til de naturstridige tradisjonene kristendommen har innført i Norge. Ikke ved å angripe eller gjøre narr av de kristne, men ved å fremstille ekteskapet og døden i dimensjoner der prestene kommer til kort.

Sten Inge Jørgensen
Journalist i Morgenbladet

Medvirkende:
Hans Rotmo (sang, lurk, fiolin)
Hans Løkken (sang, mandolin, saksofon)
Geir Solheim (sang, gitar, munnspill)
Leiv Prestvik (sang, bass)

Produsent:
Arvid Esperø og Harald Are Lund

Øvrige medvirkende:
Frank B. Olsen