Morgenbladet Topp 100

Når vi skriver 2011, er den store Bodøbølgen over oss. Det vil si, den har allerede skylt over oss, og det er mest etterdønningene igjen. Kråkesølv har satt byen på kartet som noe annet enn hjembyen til Labbetuss, og da Gabriel nettopp debuterte, ble det referert til Bodø som en av landets mest relevante musikkbyer. Flott, når man tenker på at det for ti år siden var minimalt som skjedde oppe i blåsbortbyen. Utenom en gjeng med dyrevernere, veganere/vegetarianere og fritenkere kjent som Bodø Hardcore. The Spectacle var flaggskipet, og selv om de nøt stor respekt blant likesinnede verden over, var det reint få i Norge som kjente til bråkebøttene fra nord. Mye av skylden for dette hadde de selv. The Spectacle levde politikken sin, og i motsetning til dagens hardcorejyplinger var det sentrale for dem budskapet og holdningene bak.  Anarkisme, situasjonisme. De ble gitt ut på amerikanske CrimethInc. (som eneste nordmenn), et «selskap»  som var mer opptatt av å gi ut bøker som Introduction to Anarchism and Resistance in Bogota enn musikkbransje. The Spectacle holdt indieflagget heva, og nekta til og med å la seg intervjue av Lydverket i en reportasje om rockebyen Bodø. Nok om det. The Spectacle faller kanskje inn under hardcoreparaplyen, men det er nesten mest holdningene som gjør at det føles som en relevant merkelapp.

Medlemmer fra The Spectacle fortsatte videre i så vidt forskjellige band som Kollwitz, Lukestar, Beyond The Fences og Cold Mailman, og det sier vel ikke lite. Sånn reint musikalsk starta de kanskje opp som et reint HC-band med screamovokal, men de vokste kjapt ut av det. Mye av hemmeligheten til Spectacles unike sound ligger i musikernes ferdigheter, og da kanskje spesielt hos trommis Kjetil Jensen.  På Rope or Guilliotine viste de musikalske kvaliteter gjennomsnittlige hardcoreband kunne se langt etter. På I, Fail viser de muskler på en måte vi enda ikke har sett maken til hos et norsk band i «sjangeren». Måten de beveger seg inn i dronete sludgepartier, afrikanskinspirert tromming og nesten ambiente deler på, høres lekende lett ut, men er alt annet enn det.  Sammenligninger er blitt trukket til Catharsis, Godspeed! You Black Emperor og andre, men ingenting kan fullt ut forklare The Spectacle.  Musikere fatta fort hvor enestående dette var, men mye grunnet egen motvilje fikk aldri The Spectacle den hypen eller oppmerksomheta som ble band som Jr. Ewing til gode. De kunne ikke brydd seg mindre, de reiste verden rundt og talte til likesinnede.

Vel hjemme i Bodø igjen satte de ideer ut i praksis, og misjonerte til den grad at halve byen snart så ut som vokalist Andreas Bakkemo. The Spectacle var nemlig folkehelter nordpå, og har nesten egenhendig skylda og/eller æra for at Bodø som musikkby plutselig våknet til liv. De tok D.I.Y.-budskapet ut av klisjéfylte tekster og debattfora på internett, og ut til folket. Det sier kanskje ingenting om selve musikken, men det taler ganske store ord om engasjementet, gløden, overbevisninga og drivkrafta som lå bak dette, kanskje mest ukjente av alle de 100 albumene på denne lista.

Jørgen Nordeng

Musiker og journalist

Medvirkende:

Andreas Ness Bakkemo (vokal)

Endre Njøs (gitar)

Torbjørn Hafnor (gitar)

Jørgen Larsen (gitar)

Martin Bowitz (bass)

Kjetil Jenssen (trommer)

Øvrige medvirkende:

Lars Myrvoll, Aleksander Kostopoulos og Sophie Kvam

Produsent:

Hallstein Sandvin