Slinkombas: Slinkombas (Heilo musikkproduksjon, 1979)

 

På 1970-tallet ble folkemusikken popmusikk, også i Norge. Visebølgen skapte fornyet interesse for kvedartradisjonen, og folkrocken sto sterkt. Samtidig dyrket mange en «nytradisjonalisme», en revitalisering av eldre folkemusikk med lokal forankring. Nytradisjonalismen kan godt ses som en bevegelse bort fra folkrocken, mot folkemusikkens opphav.

 

Kvartetten Slinkombas – felespillerne Hallvard Bjørgum og Gunnar Stubseid, kvedaren Kirsten Bråten Berg og multiinstrumentalisten Tellef Kvifte – befant seg midt i dette på sin første plate, hvor de tolker folketoner fra Sørlandet og Setesdal. Platen er spilt inn hjemme hos Bjørgum, og på omslaget sitter musikerne ved ildstedet; men heller enn å være overfladiske bilder på ekthet og opphav, vitner dette om at Slinkombas er fullstendig klar over hva de driver med. Flere av medlemmene har sørlandsbakgrunn, og nærheten til det «tradisjonelle» taler til musikkens fordel.

 

Musikerne opptrer ofte enkeltvis, slik musikken nok har vært tenkt opprinnelig. I «Nils og Jens og Gjeidaug» innleder Bråten Berg før felene tar over, og «Dei tvo systrane» synger hun alene. Slinkombas’ virkelige særpreg ligger imidlertid i samspillet mellom de fire. Bråten Berg fører an i det energiske åpningssporet «Gamle Gunleik», hvor Kviftes fløytespill komplementerer både sangen og felespillet. «Jenta i saueflokken», hvor sang og fele vever seg i hverandre, er et annet eksempel på dette særtrekket som bandet skulle utnytte i enda større grad på oppfølgeren … og bas igjen.

 

Slinkombas fikk Spellemannprisen i 1979, både velfortjent og fremsynt. Det er blitt hevdet at arrangementene høres alderdommelige ut – kanskje i betydningen at de ikke er radikale omarrangeringer, og dermed ikke i takt med datidens tendens innen folkrock. Samspillet mellom Kvifte og Bråten Berg, med de ørsmå innslagene av improvisasjon, er imidlertid nyskapende og elegant, og peker både fremover mot andreplaten og mot band som Eplemøya Songlag og Tindra. Heller enn å balansere på en knivsegg, makter musikerne å favne begge leirer: De er tradisjonsbevisste nok til å tekkes folkemusikkmiljøene, og oppfinnsomme nok til å arrangere musikken så den kan slå an også utenfor ortodokse kretser. Det meste av syttitallets folkrock høres gammeldags ut i dag. Slinkombas låter stadig friskt.

 

Jon Mikkel Broch Ålvik

Stipendiat i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og musikkanmelder i Morgenbladet

 

Medvirkende:

Kirsten Bråten Berg (vokal)

Hallvard T. Bjørgum (hardingfele)

Tellef Kvifte (fløyte, klarinett, harmonium, hardingfele)

Gunnar Stubseid (hardingfele)

 

Produsent:

Hallvard Kvåle

 

6 kommentarer til “Slinkombas: Slinkombas (Heilo musikkproduksjon, 1979)”

  1. .

    Tror det ofte kunne være lurt å bytte ut “Sørlandet” med “Agder”. Du skal lete lenge før du finner noe folketone og kveding, som det her snakkes om, langs sørlandskysten. Det området, som ofte omtales Indre Agder derimot, er rik på disse tradisjoner.

  2. .

    Skjønner problemet, i Telemark regnes først og fremst kulturen fra indre Telemark som den tradisjonell folkekulturen fra fylket – ikke kystkulturen.

    Men indre Agder er en del av Sørlandet, okke som. Selv om det før i tiden het Vestlandet. Ordet Sørlandet ble faktisk foreslått i Morgenbladet, av forfatteren Vilhelm Krag. Fra SNL:

    Sørlandet – landsdel

    Sørlandet – landsdel, den sørligste av våre landsdeler, omfatter de to Agderfylkene, 16 433 km2 med 266 224 innb. (2006), hhv. 5,1 % og 5,7 % av landets areal og folkemengde.

    Navnet er av ny dato; det ble foreslått av forfatteren Vilhelm Krag i en artikkel i Morgenbladet 1902, og ble til å begynne med oftest benyttet om kystområdene i de to Agder-fylkene. Det nåværende Sørlandet ble tidligere regnet til Vestlandet.

  3. .

    Well done article that. I’ll make sure to use it wilsey.

  4. .

    hASlnQ , [url=http://rlyjeiyonoxy.com/]rlyjeiyonoxy[/url], [link=http://hnudidqlmhmv.com/]hnudidqlmhmv[/link], http://edjcbxnjwveh.com/

Skriv en kommentar