Morgenbladet Topp 100

En kunne sagt som Tolstoj, at musikk er følelsens stenografi. Og at epistlene som utgjør Ricochets andre langspiller er ti komprimerte kortfilmer om den eksistensielle turbulensen som kan oppstå når en frivillig eller ufrivillig befinner seg i et brudd. Når en legger ut på en sånn reise hvor en må ha nedrullet bilvindu og blikket festet på kjørebanen for å vite hvor en skal. For det en kom fra finnes det ikke lenger noen vei tilbake til. Eller som Trond Andreassen synger på tittel- og åpningssporet: «I ain’t comin’ home no more». I bagasjerommet ligger restene av en havarert tosomhet, et innestengt vanvidd som en i løpet av turen må prøve å kvitte seg med.

Det var neppe den samme veien de langt lystigere Leningrad Cowboys kjørte på da de i Aki Kaurismäkis regi reiste til Amerika for å spille rock. Men også de har med seg levninger fra fortiden. En død venn, som de planlegger å gravlegge, etter at de har krysset kontinentet for å opptre i et meksikansk bryllup. Og, men dette vet de ikke ennå, en skikkelse som vil gjøre alt for å være en del av ensemblet. En skygge fra den sibirske hjembygda som mangler cowboyenes fremste attributt; en fantastisk, men fullstendig pervertert og overdimensjonert Elvis-frisyre.

Det er ingenting komisk ved Ricochets’ reise, ingenting musikkspråklig som minner om Kaurismäkis karikerte karakterer. Men de har med seg den samme dobbeltheten, det tidvis kontradiktære i uttrykket og det underliggende vemodet. Også her er fortida fremtredende, både musikkspråklig og tematisk. Med varierende hastighet kjører de gjennom det landskapet som Stones befant seg i rundt 1964- og 65. Og på noen strekk, som langs «Depressive Side Of Town», treffer de en poetisk nedtonet Morrison, som i sin sene Doors-periode har latt seg påvirke av både whisky og blues. Det er fremtidsdystert og fandenivoldsk, og filmen flyter fremover til orgellyder som ligner Ray Manzareks.

Fra et nedrullet bilvindu er inntrykkene markante, men Ricochets har alltid med seg grunntonen fra garasjen de en gang sto i. En hjemlig signatur som får meg til å tenke på skikkelsen i Kaurismäkis film. Han som lurer i bakgrunnen og er annerledes enn de andre, men som i avslutningsscenen vekker det døde bandmedlemmet til live. Og jeg tenker at det ofte er slik med stenograferte følelser, med film og musikk som blir klassikere. At de i tillegg til å bevege seg i kjente kjørespor har med seg en slik størrelse. En distinkt og kanskje ukjent komponent som gjør det hele komplett.

Ingrid Ovedie Volden

Musikkspaltist i Klassekampen

Medvirkende:

Trond Andreassen (vokal, munnspill, maracas og tamburin)

Alexander Kloster-Jensen (gitar, vokal, tamburin, steelgitar, piano, programmering)

Knut Olsen (bass, vokal)

Svenn Poppe jr. (keyboards)

Morgan Mikkelsen (trommer)

Øvrige medvirkende:

Robert S. Burås

Produsent:

Svenn Olsen og Alexander Kloster-Jensen