Morgenbladet Topp 100

Etter å ha oppnådd stor internasjonal anerkjennelse for samarbeidet med Keith Jarrett, tok Jan Garbarek med Dis sine første skritt vekk fra sin entydige posisjon som jazzmusiker. Samarbeidet mellom Garbarek og gitarist Ralph Towner begynte med Solstice i 1974, et høyt skattet verk blant plateselskapet ECMs nå over 1000 titler. Dis delte kritikerne i to leirer. De mest entusiastiske så duoplaten som et kraftfullt uttrykk for et nordisk perspektiv på improvisasjonsbasert og spirituell musikk. Andre avskrev platen som «New Age-jazz». Platen blir ofte foreslått som bakgrunnsmusikk til meditasjon, kanskje på grunn av Sverre Larssens monotone og sorgtunge vindharpe, konstruert etter antikke forbilder. Med sin bruk av trefløyte på tittelsporet, foregrep da også Garbarek en hel industri av panfløytehits og heismusikk. «Ambient jazz» er et annet uttrykk som har blitt hengende ved Garbarek siden Dis.

Men de som ikke ser annen bruk av det seksdelte verket enn å nyte mens man gjør noe annet, går glipp av det som gjør platen så sentral i Norges mest innflytelsesrike jazzmusikers produksjon. Dette er ofte blitt identifisert som norske jazzmusikeres etos, en miks av fjell, fjord og vidde representert gjennom en lys, krystallklar klang (den snøfylte vidda og midnattssolen), og få, lange toner med rikelig rom og romklang mellom (ekkoet mellom de langstrakte fjordene). Det var noe som umiddelbart slo imot lytteren i 1974, likt bølgene av vind langs Jærkysten, som holdt liv i Larssens versjon av antikkens «eoliske harpe».

Men på samme vis som at bunaden gjenskaper et sammensurium av felleseuropeiske moter fra 17–1800-tallet, er det ikke noe særnorsk ved å spille sakte og å utnytte og fremprovosere pauser i musikken. At Garbarek og andre norske musikere etter ham var og er de fremste mesterne i akkurat denne øvelsen, er derimot hevet over enhver tvil. Og først var altså Dis. Bruken av vindharpe preger «Vandrere», «Viddene» og «Dis». Som en uendelig strykertremolo utgir den en klang av mystikk, sorg og ro. Borduntonene harpen skaper, bygger et harmonisk fundament som Garbarek og Towner konstruerer sitt finmaskete samspill over. På Dis innehar deres sammentvunne linjer, foruten en tydelig ettersmak av jazz hos gitaristen, spor av folklore og «griegske» vendinger. Er det dette saksofonisten Branford Marsalis viser til når han uttaler at Garbarek for ham er «en slags folkemusiker»?

Svein Magnus Furu

Musiker og skribent

Medvirkende:

Jan Garbarek, Ralph Towner, Sverre Larssen og Den norske messingsekstett

Produsent:

Manfred Eicher